Reformpartiets rikspolitiske program 2005-09

Innledning

Det representative parlamentariske system slik vi kjenner det, er 121 år i 2005. I 1884 måtte kongen overlate den utøvende makten til Stortinget og en regjering utgått derfra. Den revolusjonen er vi glade for. Innføringen av parlamentarismen la grunnlaget for det demokratiske Norge, og etableringen av de politiske partiene var ment å skulle være folkets bærebjelker inn i de besluttende og utøvende organer. Av praktiske årsaker i en tid uten kommunikasjoner måtte systemet bygge på representativitet og relativt lange valgperioder.

"All makt i denne sal", sa Johan Sverdrup den gang. Det postulatet er vi mer ambivalente til, for mente Sverdrup folkets makt eller partienes? Alle vet dessuten at slik er det ikke. Stortingets rammer fra 1884 er i dag ikke uten videre den best tenkelige rammen rundt de politiske prosessene, eller en garanti om at kongeriket styres på beste måte. I vår tid utøver enkeltpersoner, organisasjoner og andre maktsentra betydelig indirekte innflytelse på samfunnsutviklingen, og trolig er denne påvirkningen større enn de fleste er klar over.

De etablerte politiske partiene har tilsvarende mistet sin makt. De har "visnet på rot", og systemslitasjen har medført at bare få ønsker å engasjere seg i politisk virksomhet i regi av partiene. Slik kan et representativt system ikke fortsette lenge. Men partienes elitistiske overkjøring av velgere og lokaldemokrati har ført til politikerforakt og apati blant velgerne, det er på tide at "all makt", eller i hvert fall noe av den, tilbakeføres "fra denne sal" til dit den opprinnelig kommer fra og hører hjemme: hos folket.

Under 10 % av de stemmeberettigede er i dag medlem av noe politisk parti og kan i teorien påvirke sammensetningen av valglister og hvilke politiske saker som skal behandles i vår nasjonalforsamling. I praksis er det i virkeligheten enda færre, bare en håndfull personer i hvert parti som avgjør disse viktige tingene. Mener politikerne det de sier om at velgerne skal engasjere seg, kan dette gjøres enkelt og greit, blant annet via internett. Det er ingen grunn til å utestenge de egentlige makthaverne i dette landet: deg og meg.

Reformpartiet vil gi enkeltindividet større makt på bekostning av partiene i den grad det praktisk lar seg gjøre. Våre grunnkrav er rimelige og synspunktene bør kunne deles av mange:

Reformpartiet forlanger:

Ved en slik gjensidig oppløsningsrett vil også velgerne føle et ansvar for å kunne bidra til å sikre flertallsregjeringer og dermed hindre fragmentering av ansvaret slik vi opplever med dagens system. De som utøver makt på vegne av folket bør også kunne stilles til ansvar, juridisk og parlamentarisk.

Disse kravene vil vi aldri hestehandle med. Det betyr at vi ikke kommer til å støtte noen regjering som ikke går med på dem.

Den utløsende faktor Reformpartiet springer ut av, er den urettferdige skatte- og avgiftspolitikken som føres av skiftende regjeringer. Konkret kan beslutningen om å stifte Reformpartiet tid- og stedfestes som et svar på måten Veipakke Tønsberg ble trådt ned over befolkningens hoder på av nær sagt samtlige partier.

Men vi har mer på hjertet enn bare samferdselspolitikk, bomringer og bompenger. Nedenfor kan du lese litt om våre vyer og tanker, om miljø, menneskesyn, utenrikspolitikk, og meget mer.

Vi kan likevel ikke unngå å starte med å beskrive de mest usosiale av alle former for flat beskatning: veiprising og bøtenivå for trafikkforseelser. Når det gjelder disse rammes virkelige de svakeste hardest, og ingen kan lenger slippe unna finansminister Per Kristian Foss' (H) og samferdselsminister Torild Skogsholms (V) krafsende armer. På dette området ser det ikke ut til at avgiftsfantasien har noen grenser. Partiet Høyre er i motsetning til hva det selv sier, blitt et skatteskjerpende parti. De andre visste vi fra før var det.

KORT VEIBOMHISTORIKK

I Vestfold er Reformpartiet en videreføring av Vestfoldlisten, Tønsberglisten og Nøtterøylisten, som profilerte seg som motstandere av bomringen og Veipakke Tønsberg ved lokalvalgene i 2003. Disse listene fikk valgt inn to representanter til fylkestinget og fem hver til bystyret i Tønsberg og kommunestyret på Nøtterøy.

Veipakken skulle minst 95 % brukerfinansieres ved bompenger innbetalt på forskudd med bomstasjoner rundt selve byen Tønsberg. Men den brukerfinansierte andelen av totalkostnaden for stamveiinvesteringer i Vestfold var allerede fra før den høyeste i landet:

{{Figur}}

Statistikken viser at Vestfold prioriteres lavest av samtlige fylker når det gjelder såkalt "veiprising". Ikke uventet prioriteres utkantfylkene, både når det gjelder totalinvesteringene og egenandelene til brukerne. Dette skyldes to forhold: Stortingets sammensetning, og den derav følgende distriktspolitikken, men også mangelen på innsats fra Vestfolds stortingsrepresentanter. Disse har via partipisken underkastet seg langt mer bevisste samferdselsorienterte kollegaer i egne partier enn brydd seg om å ivareta Vestfolds interesser. Reformpartiet mener at den nåværende prioriteringen av samferdselsmidler gir en tvilsom nasjonaløkonomisk gevinst. Svært mange arbeidstimer går tapt på grunn av trafikkork og

-kødannelser i Oslofjordregionen, men også rundt storbyene i andre regioner. Riktig bruk av samferdselsinvesteringer bør være en av statens fremste oppgaver. God infrastruktur vil komme både nåværende og fremtidige generasjoner til gode, midlene må settes inn der de gir størst avkastning totalt sett for samfunnet. Politikere av typen tidligere samferdselsminister Kjell Opseth (Ap) bør ikke lenger få investere statens midler ut fra særegne distriktspolitiske hensyn.

Reformpartiet er det eneste partiet som motsetter seg bommer og veiprising, så sant de ikke er vedtatt etter folkeavstemning. På Stortinget vil Reformpartiet arbeide for å stanse de andre partienes politikk om å skattlegge folk med avgifter i samferdselssektoren.

Lokalvalgresultatene i Tønsbergregionen i 2003 kom som et sjokk på det etablerte politiske miljøet. Dessverre fikk det ingen innvirkning på bomtilhengerpartiene Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkepartis tenkemåte. Fremskrittspartiet skal vi drøfte særskilt. Et besøk i tenkeboksen, kombinert med respekt for folkets dom hadde kanskje vært på sin plass, men bomveipartiene fortsetter ufortrødent på den kursen de allerede hadde staket ut. Velgernes dom synes ikke å bety noe for landets politiske elite.

I Statsbudsjettet for 2005 er det til "Øvrige riksvegar" avsatt vel 4,5 milliarder kroner. Av dette er 2,7 milliarder (60 %) bevilget over statskassen, mens 1,8 milliarder (40 %) er bompenger. Vestfolds andel er 349 millioner kroner totalt, hvorav 70 millioner bevilges over statsbudsjettet (20 %), mens 279 millioner kroner (80 %) er bompengeinntekter. Veipakke Tønsberg er i denne kategorien.

Vi ser altså at den skjeve utviklingen fortsetter og rammer Vestfolds bilister langt hardere enn landsgjennomsnittet.

I sitt forslag til Nasjonal Transportplan 2006-2015 (NTP), foreslår Statens vegvesen:

Totalbehovet for investeringer i riksveinettet ligger i størrelsesorden 300-500 milliarder kroner, ifølge det samme Statens vegvesen. De årlige statlige bevilgningene er imidlertid ikke i nærheten av å dekke dette behovet innenfor akseptable tidsrammer, faktisk blir de samlede veibevilgningene redusert. Ved at Statens vegvesen samtidig inviterer til økt bruk av bomveiprosjekter, skjer følgende: i takt med økede inntekter fra bomveiene, reduseres de statlige bevilgningene enda mer eller tilsvarende. Det blir altså ikke stilt flere midler til rådighet for veiutbygging. Bompenger skal i stedet bli en generell og varig inntektskilde for staten - pengene skal havne i statskassen gjennom de statlige bomveiselskapene som en del av statens fiskalpolitikk! Derfor må selv de private, lokale bomveiselskapene nedlegges og erstattes med statlige, uansett om lokalbefolkningen vil ha dem eller ikke.

Til og med norske bomveifinansieringselskapers forening, NORVEGFINANS, begynner nå å få kalde føtter med tanke på regjeringen Bondevik IIs grådighet og hvor dette skal ende:

Er sentralisering og bortfall av lokalt initiativ og engasjement veien å gå når Stortinget ikke bidrar med tilstrekkelige bevilgninger? Det vil neppe overraske om lokalbefolkningens holdning til bompenger blir sterkt kritisk dersom det innføres bompenger på tross av lokalpolitisk motstand, selve bompengeinstituttet står i fare. […]. Ved å fase ut det lokale initiativ og eierskap forsterkes ytterligere den generelle skatteprofil.

(NORVEGFINANS, i høringsuttalelse i 2003 til NTP 2006-2015)

Slik synliggjør Statens vegvesen og NORVEGFINANS regjeringens politikk. Ved en storstilet utbygging av nye bomveiprosjekter er det ingen øvre grenser for statens skatteproveny. Og dessverre for folket støttes denne politikken av begge regjeringsalternativene ved høstens valg (H, V, KrF / Ap, SV, SP) og antallet nye bomprosjekter vil derfor bare øke og øke.

FREMSKRITTSPARTIETS DOBBELTSPILL

Det er bare Reformpartiet som målbærer befolkningens protest mot bomgalskapen.

Fra og med februar 2004 da bomringen ble operativ i Tønsbergregionen

måtte alle bilister til og fra Nøtterøy og Tjøme og inn til Tønsberg betale bompenger. Veipakken og bomringen ble innført til tross for en massiv protest fra lokalbefolkningen. Fremgangsmåten var både udemokratisk og maktarrogantisk, men er i tråd med de prinsippene som Statens vegvesen gir uttrykk for ovenfor. De to store partiene Ap og Høyre hvisket og tisket seg imellom og gudene vet hvem ellers de inviterte med seg inn i de lukkede roms klamme atmosfærer, for partiene visste selvsagt folkets beste. "Vil du ikke, så skal du", var parolen som utgikk fra disse demokratiets fanebærere.

Men i stedet for å takke ydmykt for det gigantiske brukerfinansierte veisystemet, tilpasset en storby mange ganger Tønsbergs størrelse, gjorde befolkningen nettopp det som NORVEGFINANS fryktet ville skje, den viste sin utakknemlighet ved å stemme på de tre bomotstanderlistene, eller SV og Frp. For også sistnevnte parti gikk tilsynelatende imot veipakken. Partiet gjorde et brakvalg da velgerne fikk høre Frp-ordføreren på Nøtterøy, Bjørn Kåre Seviks "velgergaranti" om at Frp skulle fjerne bommene. Resultatet av valget ble at Frp også fikk ordførerne i Tønsberg og Tjøme. Den urgamle høyrebastionen i Tønsbergdistriktet ble blåst overende i en valgvind så iskald at partistrategene skjelver enda og knapt har fått karret seg opp i knestående. I ettertid står lederne for både Ap og Høyre i Tønsberg frem i avisen og hevder at de ble lurt av Statens Vegvesen. Vi tar det skriftemålet til etterretning for hva det er. Tullingenes tid i norsk politikk er tydeligvis ikke over, for hvorledes kan de si noe slikt, de som i egenskap av aktive politikere har vært involvert i prosessenes alle detaljer hele tiden og hatt kjennskap til Statens vegvesens og regjeringens intensjoner?

Vi konstaterer at Ap står last og brast med Høyre på bomutbyggernes side. Men i motsetning til Frp er den eneste garantien Ap gir, at velgerne skal få økede skatter og enda flere usosiale avgifter. Hvorledes partiet moralsk kan forsvare en slik politikk er en gåte, men Ap har i hvert fall aldri lagt skjul på sine hensikter. Det siste gjelder derimot ikke Høyre som med isblikk i sine lyseblå øyne nå går løs på skattebetalerne med partipisken og påfører oss alle en gigantisk skatteskjerpelse.

Men vet vi også at Frp har stått for et dobbeltspill. Partiet

programfestet og garanterte at bommene skulle vekk, men fjernet dem ikke i Tønsberg og Oslo da det hadde muligheten senere. Frp har sammen med Høyre nylig besluttet å beholde bomringen i Oslo frem til år 2013, selv om veibommene der egentlig skulle ha vært avviklet i 2007. Trolig er årsaken til snuoperasjonen at partiet ønsker å delta i et regjeringssamarbeid med bomveipartiene Kristelig Folkeparti og Høyre etter valget. Men politikere som løper fra løftene sine trenger vi ikke. Velgerne kan lures én gang, kanskje to, men bare ærlig spill holder i lengden. Når det gjelder bomveitilhengerpartiet Venstre, er håpet at partiet - og dermed samferdselsminister Torild Skogsholm - ikke blir representert i nasjonalforsamlingen etter høstens valg. Og i KrF vil de plutselig ha toppjobber i FN alle sammen, både Bondevik og Frafjord Johnson. Lykke til, sier vi.

BOMVEIEN VIDERE I TØNSBERG

Kreftene bak veipakken i Tønsberg fortsetter ufortrødent utbyggingen som om ingen ting har skjedd. Til tross for folkemeningen, miljøskandaler, manglende konsekvensutredninger og en gigantisk underbudsjettering som ikke er annet enn bevisst lureri. Pengene som var øremerket til en ny og hardt påtrengt fastlandsforbindelse fra Nøtterøy er allerede oppbrukt. Nå må folket i stedet gjennom en folkeavstemning ta stilling til om man er villige til å utrede enda et par milliarder kroner i bompenger for å få gjennomført fase 2, den nye fastlandsforbindelsen fra Nøtterøy. Stemmer vi ikke ja til det vi blir tilbudt, får vi ingen vei, blir vi fortalt av Nøtterøys Frp-ordfører (Tønsbergs Blad 24. februar 2005). Det vil ta ytterligere 25-30 år før regningen for fase 2 er betalt. En slik trussel om ansvarsfraskrivelse er uverdig og forteller sitt om Frps dobbeltspill.

Reformpartiet anbefaler velgerne: Stem nei til alle forslag som betyr bompenger. Det er staten som må og skal betale for ny fastlandsforbindelse. Det vil bare skje hvis du stemmer nei.

DISSE HAR ANSVARET

I forhandlinger med entreprenørselskapene og staten har Vestfolds representanter gjort en utrolig dårlig jobb. Du bør vite hvem disse ansvarlige representantene er. Entreprenørselskapene har fått kontrakter som gjør at de kan lesse nærmest hva som helst av uforutsette kostnader over på befolkningen. Staten dekker bare maksimum fem prosent av kostnadene, resten er brukerfinansiert. Vi bør spørre oss selv om vi er tjent med å ha lokale stortingsrepresentanter som godtar slikt. I perioden 2001-2005 satt følgende personer på Stortinget valgt fra Vestfold, og vi gjør dem kollektivt ansvarlig:

Arbeiderpartiet: Jørgen Kosmo, Anne Helen Rui

Høyre: Svein Flåtten, Hans Kristian Hogsnes

Fremskrittspartiet: Per Ove Width, Per Erik Monsen

Kristelig Folkeparti: Elsa Skarbøvik

Sosialistisk Venstreparti: Inga Marte Thorkildsen

Samferdselsminister Torild Skogsholms parti Venstre har ingen representanter fra Vestfold. Det var derfor enkelt for henne å avslå anmodningen fra de berørte Vestfoldkommunene om at staten skulle øke sin andel av kostnadsrammen.

VI TRENGER NYE VEIER

Det må bygges en ny fastlandsforbindelse. Alle, bortsett fra SV, er enige om det, men Reformpartiet mener at den skal betales av staten, ikke av brukerne. De har allerede betalt skatter og avgifter for den flerfoldige ganger. Inntil Stortinget og Regjeringen tar til fornuft (106 nye bomveiprosjekter er planlagt de neste tre årene) bør vi derfor stemme nei til alle alternativer ved den lokale folkeavstemningen som etter planen skal holdes i juni. Et overveldende nei-resultatet i juni kan ikke misforståes eller bortforklares. Det kan heller ikke et ja-resultat til Reformpartiet i september.

Et nei-resultat i juni betyr at nye forhandlinger med staten må innledes. Jo bedre Reformpartiet gjør det ved stortingsvalget i september 2005, jo enklere blir det å forhandle.

Din stemme teller.

HVA VIL VI MER?

Vi vil mer enn bare sloss mot bommer, vi som nå engasjerer oss. Er det ikke engasjement de ber om, alle de etablerte, om at folket må engasjere seg mer i politikken? Men det var kanskje ikke slik de tenkte seg det, at vi skulle starte et eget parti. Vi beklager å måtte si det, men det ligger i sakens natur at vi ikke lenger har tiltro til de etablerte partiene etter å ha fulgt med på utviklingen av Veipakke Tønsberg med tilhørende bomring.

Likevel betyr ikke det at vi avviser alt hva de sier, mangt og meget kan selvsagt være både bra og fornuftig. Konsensus kjennetegner de fleste saker i norsk politikk. Vi vil derfor høre på fornuftige og kloke argumenter, og siden vi ikke er bundet av noen form for blokktenkning eller -tilhørighet, står vi fritt til å støtte de forslagene vi mener er de beste. Vi er dessuten ærlige nok til å si at vi heller ikke tror at velgerne forventer at vi skal uttale oss bindende nå om alle saker som kommer til behandling i neste fireårs periode. Det samme gjelder selvsagt også for de andre partiene, heller ikke de kan det. Likevel står Reformpartiet selvsagt bom fast på hva vi har sagt ovenfor om folks medbestemmelsesrett.

En lang rekke viktige saker og forhold er imidlertid ikke nevnt i dette programmet. Det betyr ikke at vi ikke mener noe om dem. Årsaken er delvis at vi er enige med dagens situasjon, med lovene som gjelder eller med praksis, eller at vi hittil ikke har fått tid til å sette oss grundig nok inn i dem til å ha en kvalifisert mening, Reformpartiet er stiftet i januar 2005. Bak de fleste saker i norsk politikk står det som oftest et samlet Storting, men for at velgerne ikke skal famle i blinde skal vi nedenfor redegjøre for noen av våre synspunkter og saker som vi vil arbeide for etter valget.

Det er et uttalt mål for Reformpartiet at skal velgerne gjenvinne noe av tilliten til det politiske systemet, må det åpnes for en toveis demokratisk kommunikasjonen. Det viktigste er ikke hva vi til enhver tid måtte mene, men hva som er best for samfunnet som helhet. Det er det ikke alltid lett å vite uten at det finner sted en kontinuerlig og bred kommunikasjon mellom folkevalgte og velgerne.

UTENRIKSPOLITIKK

Innledning

Norge spiller en rolle i verden som verdsettes av mange. De fleste utenrikspolitiske saker er dessuten relativt ukontroversielle. Reformpartiet vil at:

Innvandringspolitikk

Innvandringspolitikken er nært knyttet til den utenrikspolitikken Norge fører. Reformpartiet anser at det finnes to hovedkategorier flyktinger: "realflyktninger" og "økonomiske flyktninger".

Mennesker i den første kategorien flykter av reelle årsaker, for eksempel fengsling, tortur og dødsstraff fordi de er i opposisjon til diverse regimer. Disse skal gis midlertidig opphold og underhold, enten i Norge eller i tredjeland. I Norge skal slikt opphold gis med basis i egne boområder under myndighetenes kontroll, men det vil være et mål å gi slikt opphold så nær konfliktstedet som mulig, både av økonomiske og repatrieringsmessige årsaker. "Realflyktninger" skal ikke integreres verken i vertslandet eller Norge, og må akseptere dette.

Personer i kategorien "økonomiske flyktninger" vedstår seg at de ønsker å bedre sine materielle kår, eller fremme sin egen personlige karriere ved å arbeide for kortere eller lengre tid i Norge. De bør derfor i utgangspunktet og i kraft av sin kompetanse ha en jobb å gå til. Hvis Norge finner at det er behov for dem og deres kompetanse skal de få tilbud om å bli integrert i det norske samfunnet på visse betingelser, ellers blir de avvist.

Det er etter Reformpartiets mening umulig å gi alle som ønsker det opphold i Norge.

Tollregler

Norge er et fullverdig medlem av Schengensamarbeidet, en tollunion innenfor EU og EØS-området. Nordmenn bør derfor ha den samme retten til tollfri innførsel av varer beregnet til eget bruk som andre europeiske borgere. For å hindre nordmenn i selv å bestemme hva og hvor de vil handle sine varer, har norske regjeringer forhandlet seg frem til at nordmenn skal ha særordninger når det gjelder tollfrie kvoter på vin og brennevin. For å inngå en slik avtale om unntak fra de andre Schengenlandenes mer liberale kvoter av alkoholvarer og tobakk, måtte Norge betale et betydelig pengebeløp til EU. Regjeringen var altså villig til å betale for å frata nordmenn de samme rettighetene som gjelder ellers i Europa og som blir ansett som rimelige. Årsaken er en uakseptabel formynderholdning, og at man vil beskytte Vinmonopolets stilling i markedet gjennom å benytte tvang, tuftet på avholdspolitiske tradisjoner fra 1920-tallet, og tidligere.

Vinmonopolet er et symbol på statlig undertrykkelse av enkeltmennesket. Vinmonopolet er en av maktmenneskenes siste bastioner og bør få konkurranse.

Vi har i 2005 sett hvorledes Vinmonopolet og andre monopoler fører med seg korrupsjon og ulovlig samarbeid på leverandørsiden for å hindre konkurranse. Lovlig og ulovlig prissamarbeid fører til at forbrukeren må betale altfor høye priser. Staten går her foran, 90 % av utsalgsprisen på en flaske vodka er avgifter. Resultatet er smugling, og at konsumvarer blir unndratt den kvalitetskontrollen som gjelder for andre produkter. Dette velger Bondevik II-regjeringen å se bort fra selv når konsumentene blir påført varige helsemessige skader, eller forgiftet med døden til følge.

En mer liberal tollkvote til eget bruk vil redusere risikoen for dette og sikre nordmenn de kvaliteter de ønsker til priser som er rimelige i forhold til varens egentlige verdi. Liberale tollfrie kvoter vil dessuten redusere handelslekkasjen generelt. Med større kvoter vil de fleste handle andre varer i mindre omfang enn i dag i våre naboland siden vi vet at det er alkoholholdige drikker og tobakk som initierer de fleste innkjøpsturene. Dagens priser er fastsatt ut fra fiskale kriterier, ikke helsepolitiske mål, slik det gis inntrykk av. For alle andre aktører enn seg selv forventer regjeringen konkurranse og at næringsdrivende fører en prispolitikk som kommer forbrukerne til gode.

Reformpartiet vil:

INNENRIKSPOLITIKK

Innledning

I motsetning til de fleste andre partiene vil Reformpartiet ikke identifisere seg med, eller kjempe for en enkelt gruppes særinteresser. Vi regner i denne forbindelse ikke trafikkantene som en egen interessegruppe siden de representerer alle kategorier og lag av befolkningen. Å eie en bil er i dag en nødvendighet for de fleste.

Særlig H og Frp har i de senere årene stått for en liberal markedsorientert tilnærming til rasjonalisering av offentlig sektor. En slik tilnærmingsmåte virker kunstig og teoretisk. Reformpartiet er enig i at offentlig sektor må rasjonaliseres og effektiviseres. Vi tror imidlertid ikke at den beste måten å gjøre dette på er ved å innføre mål for driften som tar utgangspunkt i hva som til enhver tid er lønnsomt, man kan ikke uten videre sammenligne et sykehus med en privat produksjonsbedrift. Det som er viktig er å tilgodese borgernes behov. Skal disse tilfredstilles best mulig, kan det umulig være riktig å måtte nedlegge sykehus av bedriftsøkonomiske årsaker eller lage kriterier for hva som lønner seg å behandle, eller selge eiendomsretten til folkets felles eiendom til private aktører som deretter skrur forbrukerprisene i været, ofte fordi de har muligheten til å kunne påvirke markedsmekanismer som virker prisdrivende.

Reformpartiet vil:

Naturressurser

Reformpartiet mener at rent drikkevann, olje og gass, fisk i norsk økonomisk sone, kraft fra vannkraft, eller andre naturressurser, er fellesgoder som tilhører folket og ikke private aktører som opererer på et internasjonalt marked etter vanlige bedriftsøkonomiske kriterier. Regjeringens oppgave er å sikre husholdningene tilstrekkelig kraft til priser og betingelser som er overkommelige og forutsigbare. Dette kan gjøres gjennom generelle rammebetingelser som sikrer lik konkurranse blant aktørene og utvidet krav om hjemfallsrett. Et eksempel på gal forvaltning av fellesressursene, er Statoil som skal bruke flere titalls milliarder kroner av overskuddet sitt til å investere i oljeleting i andre land. Statoils overskudd skyldes imidlertid rammebetingelser gitt av den norske stat, og det er ingen selvfølge at Statoils oppgave er å opptre som et privat multinasjonalt selskap for norske skattebetaleres regning. En god del av disse investeringsmidlene vil utvilsomt gå tapt. Midlene kunne i stedet vært investert i varig infrastruktur i Norge og dermed kommet det norske folket til nytte.

Reformpartiet vil:

Miljøvern

De gjenværende naturressursene i Norge skal bevares for våre etterkommere. Vassdrag og villmarksområder skal vernes gjennom varige og/eller langsiktige klausuler. Lokalpolitiske initiativ med sikte på å forbruke slike felles ressurser skal avvises. I stedet skal det satses mer på utdanning og forskning som tar sikte på å etablere en kunnskapsbase tuftet på disse naturressursene (se Forskning og utvikling), men også på å videreutvikle områder der Norge allerede har gode forutsetninger, slik som havbruk og fiskeoppdrett, samt olje- og gass. Norge har samtidig et spesielt ansvar for å verne deler av det globale artsmangfoldet, slik som villaksen, de store rovdyrene og andre sårbare arter. På noen slike områder skal det om tilrådelig satses på en eksklusiv turisme som må være bærekraftig på artens premisser. En kilo villaks har for eksempel en verdi som er mer enn 20 ganger høyere enn oppdrettslaksen når den utnyttes i kommersiell turistøyemed. Kommersielt sjøfiske etter villaks bør derfor forbys til fordel for sportsfiske slik at verdiskapningen skjer til glede for flest mulig i landbasert virksomhet i distriktene (utilitarismeprinsippet).

Reformpartiet vil:

Forskning og utvikling

Gjennom sin innvandringspolitikk (se økonomiske flyktninger) og gjennom andre rammebetingelser av praktisk og økonomisk art, må Norge legge til rette for forskning og utvikling i en størrelsesorden som er mange ganger dagens nivå. Det må fastsettes insentiver som tiltrekker seg utenlandsk kompetanse og forskere til norske bedrifter. Norske gründere og innovatører må oppmuntres til å satse i Norge. Dagens system med venture fonds er alene verken tilstrekkelig eller godt egnet. Universiteter og høyskoler må tilføres betydelige ressurser på fagområder der Norge har spesielle forutsetninger, eller fastsetter som satsningsmål.

Et satsningsområde der Norge bør ha gode muligheter, er bioteknologisk virksomhet, spesielt innenfor genforskning og DNA-analyse. Bioteknologisk forskning og utvikling vil revolusjonære det meste fra medisinsk vitenskap til matproduksjon i fremtiden. Å befinne seg i forskningsfronten på dette området betyr at Norge vil spille en betydelig rolle i morgendagens verdenssamfunn.

Reformpartiet vil

Landbruk, konsesjoner og distriktspolitikk

Norsk landbruk befinner seg i en særstilling, klimatisk, geografisk, kostnadsmessig og strukturelt.

Det betyr at rammebetingelsene som gjelder for norske bønder er vanskelige. Storsamfunnet må derfor føle et spesielt ansvar for at matvareproduksjonen både er tilstrekkelig og av god kvalitet, samtidig som den enkelte bonde finner det økonomisk regningssvarende å delta i produksjonen.

Reformpartiet vil legge til rette for at spesielt ungdom som ønsker det kan kjøpe et gårdsbruk til en pris som reflekterer det overskuddet driften kan gi. Norske bygder skal samtidig være rammen rundt gode og allsidige levekår for dem som bor der, og Reformpartiet mener at primærnæringene er en viktig bidragsyter i så henseende, ja, en forutsetning for bosetting i distriktene. Hittil har storsamfunnet gitt betydelige subsidier til produksjon og drift, men kravet vokser om at landbruksnæringen må finne en vei ut av sin fastlåste posisjon i forhold til resten av samfunnet. Motkreftene er mange. Vi nevner i fleng EUs regelverk, nasjonale politiske partier, detalj- og importhandelsnæringen og krav til drift og bosetting som kommer av konsesjonspolitikken. Det er tvilsomt om landbruksnæringen i samme grad som i dag kan isolere seg bak særlige betingelser fra det samfunnet den skal betjene.

Reformpartiet tror derfor at landbruket selv vil se seg tjent med en restrukturering av konsesjonspolitikken og foredlings- og omsetningsleddet på litt sikt. Ny kapital og nytenkning på produkt- og markedsføringssiden må få slippe til. I tillegg til å videreutvikle de produktene som allerede finnes som et supplement til den rene næringsmiddelproduksjonen: gårdsturisme, villmarksopplevelser, småindustri, m.m., må den enkelte bonde få anledning til selv å avgjøre hvorledes hans eiendom best kan forvaltes, og hvilke produkter han vil satse sine ressurser på.

Vi mener dessuten at økt kunnskap om bioteknologi vil kunne gi norsk landbruksnæring betydelige konkurransefortrinn i et internasjonalt marked, under forutsetning av at dette blir et prioritert nasjonalt forskningsområde (se Forskning og utvikling).

Reformpartiet vil

Offentlige skoler og friskoler

Barn er foreldrenes ansvar, og ikke det offentliges.

Undervisningstilbudet og kvaliteten på dette er imidlertid et offentlig anliggende. Vi mener at tilbudet må være bredest mulig slik at alle foreldre kan gi sine barn det skoletilbudet de mener er til barnets beste. Det må derfor satses på mangfold, hvilket vil si at friskoler må få bedre vilkår enn i dag.

Tilskuddet til drift av friskolene bør likestilles med kostnaden som gjelder per elev per år i den offentlige skolen. Det vil si at driftstilskuddet økes fra 85 % til 100 %. Tallet 85 % er kunstig fastsatt kun for å gjøre det vanskeligere for foreldre å velge friskoler av økonomiske årsaker, men beløpet bør som prinsipp følge eleven uansett skole.

På den annen side bør ikke friskolene få kapitaltilskudd (husleie og vedlikehold på skolebygget). Dette må da betales av skolene/foreldrene selv. I dag er gjennomsnittlig kapitaltilskudd per elev kroner 20 000/år. Prinsippet om at pengene bør følge elevene gjelder for selve undervisningen, og foreldrene kan selv velge hvilken skole de vil utdanne sine barn i så sant de prioriterer det økonomisk. Valgfriheten innebærer og omfatter ulike pedagogiske retninger. Friskolene skal forbli ukommersielle og det vil ikke bli tillatt å ta ekstra skolepenger av foreldrene utover skolenes primærbehov til drift og vedlikehold av bygninger og materiell.

Norge bør benytte sitt internasjonalt gode navn og rykte til å opprette en rekke skoler der undervisningen skal føre frem til internasjonale eksamener. Slike skoler skal eies av staten. Hit skal det inviteres elever fra mange land, også norske. Elevene bor på skolen. Opptakskravene kan være basert på ideelle målsetninger, internasjonale forpliktelser ved bruk av bistandsmidler og/eller basert på kompetanse (opptakseksamen), eller en kombinasjon. Hovedundervisningsspråket vil være engelsk, med norsk som supplement. Også andre språk vektlegges. Slike skoler bør ligge i utkantstrøk med tilgang til uberørt natur, ved kysten eller i innlandet, og være basert på norske og internasjonale lærerkrefter. Foruten et faglig innhold på høyt internasjonalt nivå, vil skolene lære elevene om Norge, norsk kultur og norske verdier. Det legges stor vekt på tradisjonell norsk bruk av natur i kombinasjon med den teoretiske undervisningen.

Kunnskapen elevene får om Norge vil de senere ta med seg tilbake til sine egne hjemland. Siden mange begavete elever fra fattige land trolig vil spille viktige roller som voksne i sine hjemland, vil kjennskap til Norge bli utbredt, og norsk anseelse i verdenssamfunnet stige. Lokalt vil slike skoler gjøre det attraktivt å bo i nærmiljøet, for det bør samtidig tilrettelegges for at elever som bor i nærmiljøet deltar i undervisningen, men uten å bo på skolen. Lokaliseringen vil bety arbeidsplasser i omkringliggende distrikter. Norske elever konkurrerer om friplasser betalt av staten og/eller kommunene etter prinsippet om at pengene følger eleven, men etter egne satser for denne type skoler. Dermed vil også norske elever fra forskjellige deler av landet kunne gå på den samme skolen og få kjennskap til andre forhold enn hjemstedets.

Reformpartiet vil:

Kontrollsamfunnet

I 1970 var det ansatt 240 000 personer i offentlig sektor mot 740 000 i dag. Siden tjenesteproduksjonen og folketallet bare har økt ubetydelig i den samme perioden, er det meget som tyder på at økningen har kommet som regelproduksjon og kontroll av andre.

Lovproduksjonen har vært tilsvarende omfattende i den samme perioden: 2 300 av lovsamlingens 3 100 sider er vedtatt siden 1970. Mye av denne produksjonen har vært rene kontroll- og tilsynslover.

Mange av disse lovene gir nærmest uforståelige og uoversiktelige konsekvenser, innen skatte- og avgiftssektoren (for eksempel merverdi på gratis advokatbistand), og lite praktiske bestemmelser ved etablering av virksomheter, m.v.

Forbud, påbud og kontroll reduserer enkeltmenneskets følelse av egenverd og gir dårlig selvtillit. Selvtillit er viktig som et parameter for kreativitet, tiltakslyst og virketrang.

Reformpartiet vil:

Barn- og unge

Barn og ungdom må sikres gode oppvekstvilkår. Det må satses på forebyggende arbeid i nærmiljøet og der barn og unge ferdes. Primærhelsetjenesten må gis vilkår slik at den kan prioritere de unge. Barn og unge må ikke utsettes for unødvendig kommersialisering, og det må tilrettelegges adekvate undervisningstilbud som ivaretar det enkelte barns behov og interesser (se Offentlige skoler og friskoler).

Reformpartiet vil:

Diverse saker

Reformpartiets syn i en del saker, uten prioritering for øvrig. I alle offentlige økonomiske saker skal folketrygdens grunnbeløp være retningsgivende norm (kroner 58 778 per 1/1 2005). Dette skal justeres årlig og alle andre beløp tilpasses automatisk.

Kort sagt:

Reformpartiet vil sørge for at politikerne går trangere tider i møte. De vil få mindre makt og penger til ulønnsomme investeringer og egne "bein". Derimot vil befolkningen få utvidede demokratiske rettigheter, råderett over egen og fellesskapets eiendom, fri ferdsel, gode skoler, sykehus og aldershjem. Forskningssamfunnet vil gi oss alle en bedre fremtid etter at olje og gass tar slutt. Norge vil bli bedre kjent i verdenssamfunnet. Reformpartiet står for et rausere samfunn.

Takk for at du tok deg tid til å lese hva vi har å si - Godt valg!