Vedtatt på Svs 11. ordinære landsmøte i Ålesund, juni 1995.

SV

Prinsipp-

program

for

Uttegning: Kyrre Lekve.

Trykk: Fongaard & Sundhagen A/S

.

.

Prinsipprogram for Sosialistisk Venstreparti.

1. Forord

Hvorfor prinsipprogram?

SVs nye prinsipprogram har flere formål. Det skal bidra til å beskrive, forklare og forstå samfunnsutviklinga. Det skal klargjøre partiets verdi- og interessegrunnlag. Det skal klargjøre veiene for å forbedre verden. Prinsipprogrammet skal styrke evna til å gjøre politisk motstand mot ei ødeleggende samfunnsutvikling og utvikle realistiske og troverdige alternativer til den rådende samfunnsutviklinga - nasjonalt og internasjonalt.

Hvorfor nytt prinsipprogram?

Samfunnet blir nå hurtigere endra enn noen gang tidligere i historia. Den stadig raskere teknologiske utviklinga, de politiske endringene i Øst- og Sentral-Europa, EUs omforming fra løst samarbeid til union, voksende globale miljøproblemer, og økt ulikhet mellom nord og sør i verden er viktige eksempler. Ingen politiske partier kan overse slike endringer. De påvirker vår analyse av verden og de veivalg vi må ta for å komme videre. Et samfunn i stor endring, og de krav til nytenkning som dette stiller oss overfor, ligger bak det nye prinsipprogrammet.

Dagens politiske debatt og virkelighet er prega av en kortsynthet, som også har påvirka venstresida i norsk politikk. SV har ikke alle svarene på de utfordringene vi står overfor. Visjonene om vårt alternative samfunn må gjenreises. Prinsipprogrammet er et bidrag til dette.

Programmet er bygd opp av fire ulike deler:

Kap. 2 : "Våre visjoner" skisserer SVs visjoner for den sosialisme vi vil utvikle.

Kap. 3: "Utfordringene - Makt og avmakt" er SVs analyse av hvilke utfordringer vi står overfor på bakgrunn av de verdier, interesser og makt- og avmaktsforhold som dominerer Norge og verden rundt oss.

Kap. 4: "Mål og retning" framstiller overordna mål for SVs politikk, og hvilken retning politikken må ta for å nærme seg disse.

Kap. 5: "Veien fram" beskriver strategien for SVs politikk og SVs politiske rolle.

2. Våre visjoner

Forandre Norge! - Forandre verden!

Sosialistisk Venstreparti vil forandre verden. Vi ønsker et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer: Vi ser ulikheten i levekår øke i Norge i stedet for å minske. Vi ser at forskjellene mellom den rike og den fattige delen av verden bli større. Vi ser at et lite mindretall i verden forbruker mesteparten av ressursene. Vi ser at natur- og ressursgrunnlaget trues av en kortsynt, hensynsløs utnyttelse framfor ei forvaltning som tar miljøhensyn.

SVs visjon er at kapitalisme og uhemma markedskrefter erstattes av solidaritet, rettferdig fordeling, miljøhensyn og utvida økonomisk og politisk demokrati.

Derfor -

Tenk deg et samfunn der hensynet til miljøet er overordna. Der ressurser forvaltes og omfordeles på en demokratisk og rettferdig måte - i solidaritet med verdens fattige og framtidas generasjoner.

Tenk deg en økonomi som utfolder seg uten å provosere naturens tålegrenser, som tjener menneskenes behov, og som fordeler verdiene mer rettferdig. En økonomi med samfunnsmessig styring av folk gjennom demokratiske organer.

Tenk deg et samfunn bygd på solidaritet og fellesskap. Der menneskelige behov ligger til grunn for prioriteringene. Der mennesket oppfattes - som skapende og handlende - framfor å være en passiv forbruker.

Tenk deg et samfunn der arbeid for alle er overordna økonomisk vekst for de få.

Tenk deg et samfunn med likeverd og likestilling mellom kvinner og menn, og med gode oppvekstvilkår for barn og unge.

Tenk deg et samfunn der livskvalitet og solidaritet er viktigst. Der like muligheter til å utfolde seg og skape verdier sammen med andre gjelder for alle. En måte å leve på som både gir deg sjøl rom og som gir oss alle plass i et fellesskap med andre mennesker.

Tenk deg en verden der hovedstrømmen av ressurser ikke går fra de fattige til de rike. En verden der økonomiske, sosiale og kulturelle goder er rettferdig fordelt.

Tenk deg en verden der konflikter løses med fredelige midler.

Tenk deg et Norge som går inn i forpliktende samarbeid med mange deler av verden. Et Norge som ikke stenger seg inne i en europeisk handelsblokk. Et samfunn som samarbeider mer med alle deler av verden. Som ikke reduserer bistanden til fattige land og som tar sin del av ansvaret for mennesker som søker et sted der de kan overleve.

Tenk deg et samfunn der teknologisk utvikling og kunnskap brukes verdibevisst i menneskehetens tjeneste og ikke utnyttes hensynsløst av sterke økonomiske interesser. Der ny kunnskap er tilgjengelig for alle som trenger den. Der det åpnes for mer innsyn, styring og demokratisering av forskning og utviklingsarbeid. Der demokratiet er utvida til også å gjelde økonomien. Der også de sosiale og økonomiske menneskerettighetene er virkeliggjort. Der demokrati utøves ved at folk deltar aktivt.

Tenk deg et samfunn der makt er rettferdig fordelt. Et samfunn der hver enkelt har innflytelse på egen hverdag og der de menneskene en avgjørelse angår, sjøl er med på å fatte beslutninger.

Tenk deg et Norge der lokalsamfunn i bygd og by kan beholde og utvikle sin livskraft.

Tenk deg et Norge og en verden i utvikling - i retning disse målene. Om du tenker deg et samfunn med med økologisk balanse, med en økonomi som ikke vokser utover naturens grenser, med menneskelig mangfold og samhold , med rettferdig fordeling, med arbeid for alle, med utvida demokrati,- da ser du framtidsvisjonene for den sosialisme SV vil utvikle.

3. Utfordringene - Makt og avmakt

Ut fra visjonene i forrige kapitel: Hva er de viktigste politiske utfordringene for SV? Hvilke verdier, interesser og makt- og avmaktsforhold dominerer Norge og verden rundt oss?

SV vil forandre verden. For å forandre må vi forstå. Dette kapitlet søker å analysere de viktigste utfordringene vi står overfor.

3.1. Hovedutfordringene

Miljø: Ved århundrets slutt har menneskene erobra kloden. Vi er flere mennesker enn noen gang før. Vi behersker størstedelen av planeten, og vi er i ferd med å ødelegge den. Ødeleggelsene har bl.a. sammenheng med den tradisjonelle vekstøkonomiens rovdrift på naturressurser, forurensninger, overproduksjon og kriser i markedene og de økonomiske kreftenes manglende evne og vilje til å styre økonomien ut fra overordna hensyn til miljø, sysselsetting og rettferdig fordeling.

Fordeling: Vi har ei ujamn fordeling av ressurser oss i mellom. Noen lever i rikdom, andre i den ytterste fattigdom. Utviklinga til 2/3-samfunn - der et lite flertall lever bra, mens et stort mindretall utarmes sosialt og økonomisk - skjer samtidig i mange land. Utbytting og undertrykking skjer både økonomisk, sosialt og kulturelt. De verste utslagene er i u-land der store deler av befolkningen lider daglig nød p.g.a. skeive eiendoms- og maktforhold internt og utbytting fra utenlandske krefter. Men også i Norge står vi overfor viktige utfordringer for å bryte ned klasseskiller og urettferdig økonomisk fordeling. Kampen for likestilling mellom kjønnene og for kulturelt mangfold er også ei hovedutfordring som delvis henger sammen med økonomisk undertrykking, dels kan ses som sjølstendige utfordringer.

Demokrati: Mange stater og samfunn mangler demokratiske styringsformer, og manglende rettsikkerhet er et stort problem. Både i nord og sør opplever mange at de har liten innflytelse over egen livssituasjon. Demokrati handler om et styre av, ved og for folket. Kampen for demokrati må rettes mot økonomiske eliter og markedssystemer som hindrer overordna folkevalgt styring over produksjon og fordeling. Moderne teknologi og byråkrati kan også undergrave folkelig innsikt og medbestemmelse og må derfor styres gjennom større offentlig innsyn og demokratisk styring. Videre er det viktig med reformer innen det formelle parlamentariske demokrati til fordel for breiest mulig folkelig engasjement og deltakelse. Kampen for demokrati og sosialisme er to sider av samme sak.

Teknologi: Ny teknologi kan være nyttig - og farlig. Ny teknologi kan endre samfunnsforhold, enkeltmenneskers arbeidssituasjon og folks levekår - både i positiv og negativ retning. Datateknologi kan knytte mennesker sammen i nettverk og gi økt tilgang på informasjon. Men den kan også brukes til udemokratisk kontroll og overvåking.

Moderne genteknologi stiller oss overfor verdivalg som kan true menneskeverdet og respekten for liv. Men den kan også være en hjelp til å forbedre livskvalitet. Hovedutfordringa blir å møte slike dilemmaer gjennom åpen og verdibevisst drøfting og foreta avveiinger og beslutninger som er etisk gjennomtenkt og demokratisk forsvarlig.

Kultur: Det kulturelle herredømmet forsterker verdier og interesser som ligger i rådende økonomiske, politiske og teknologiske systemer. Moderne kulturindustri kan ensrette holdninger, smak og forbruksmønstre slik at kulturelt likeverd og mangfold undergraves. Samtidig kan brei kulturell deltakelse og bevissthet bidra til folkelig innflytelse over økonomi, teknologi og politikk.

Kultur handler om enkeltmenneskers og samfunns arbeid med verdier, mål og mening. Med etiske og estetiske kvaliteter. Med innlevelse, erkjennelse og skaperkraft. Brei og verdibevisst kulturell deltakelse er en forutsetning for å motarbeide kapitalismens ofte forflatende og ensrettende kulturindustri og forbrukermønster. Ei av hovedutfordringene er å begrense eierkonsenstrasjon og kommersialisering av massemediene og oppmuntre til reelt mangfold i disse. Ei anna hovedutfordring er å åpne norsk kulturliv i større grad for impulser utenfra, blant annet gjennom forsterka deltakelse fra innvandrermiljøene. De kulturelle utfordringene handler både om å møte det kjente og det ukjente og om samspill mellom tradisjon og fornyelse.

Sikkerhet og fred: Kriger og konflikter finnes over store deler av kloden. Men også økonomiske forhold og miljøtrusler skaper - eller øker - sikkerhetsproblemene. Hovedutfordringene er å fjerne årsakene til konflikter og bidra til at konflikter løses uten bruk av vold. Slutten på den kalde krigen i Europa - og mellom USA og Sovjetunionen - betyr en historisk mulighet til å fjerne alle atomvåpen, ruste ned og bruke ressursene til å løse påtrengende miljø- og fattigdomsproblemer.

En viktig del av de sikkerhetspolitiske utfordringene vil også være å bekjempe all negativ nasjonalisme i form av rasisme og ytre ekspansjon, bekjempe politisk og religiøs fundamentalisme og fremme demokrati og menneskerettigheter over hele verden.

3.2. Økologi og økonomi:

Natur og samfunn

Jorda har en enorm rikdom av livsformer og naturressurser. Noen ressurser er fornybare, som matvekster, skog og vann. Andre lar seg ikke fornye, slik som olje og mineraler. Disse rikdommene og dette mangfoldet har mennesker alltid brukt for å overleve og for å øke sin levestandard. Uttaket av naturressursene og fordelinga av dem er et resultat av makt- og interesseforhold i samfunnet og den teknologiske utviklinga.

Naturen har ei stor evne til å tilpasse seg ulike menneskelige aktiviteter, ved å rense utslipp og reparere skader. Ikke-fornybare ressurser som olje, gass og mineraler er endelige og vil en dag ta slutt. Men sjøl fornybare ressurser kan ikke utnyttes ubegrensa. Matjord, skog og vann er livsnødvendige, men vil ødelegges eller forsvinne dersom de utnyttes mer enn det som gjenskapes.

Menneskelig aktivitet kan føre til utslipp og skader på naturen som er så store at naturen sjøl ikke er i stand til å reparere dem. Forurensning fra industri, bilisme og annen menneskelig aktivitet tar i mange tilfeller livet av den naturen som skal ta opp utslippene. Drivhuseffekt og redusert biologisk mangfold er alvorlige langsiktige virkninger av et for høyt uttak av naturressurser.

Rikdom og fattigdom

Innbyggerne i den rikeste delen av verden står i dag for mesteparten av forurensning og annen ødeleggelse av miljøet. Den livsstil og den vekstpolitikk som dominerer i bl.a. i Vest-Europa og Nord-Amerika kan ikke være noen modell for verden ellers. Dersom hele verden skulle bruke like mye energi, produsere like mye søppel og forurense like mye som det store flertallet gjør i Norge, ville vi svært raskt overskride naturens tålegrense.

Den rike verden utnytter og utbytter også menneskene i den fattige verden. Det blir lagt beslag på råvarer og genetisk materiale fra naturen i deres land. De bindes til å bruke jorda si på ensidige måter. Prisene på produktene deres holdes nede på verdensmarkedet. De kreves for renter og avdrag på lån som ikke lar seg betale tilbake. Noen land i tredje verden blir også dumpeplass for giftig avfall.

Også ekstrem fattigdom kan føre til store miljøødeleggelser. Fattige mennesker må ofte overbelaste miljøet de lever i for å overleve fra den ene dagen til den neste. Jorda blir utpint og for mye av skogen brukes til brensel. Fattigdom på ressurser og kunnskaper fører også til en befolkningsvekst som truer miljøet mange steder i verden. Det finnes i dag nok naturressurser til hele verdens befolkning. Men de må fordeles mer rettferdig ved at de grunnleggende maktstrukturene som skaper skeiv fordeling fjernes. Hvis ikke vil både ekstrem rikdom og fattigdom fortsatt være hovedårsaken til at miljøet rundt oss ødelegges.

Miljøødeleggelser og fattigdom har også skapt grunnlaget for vår tids store folkevandringer. Mennesker som bor i områder med knapphet på mat og andre ressurser vil aldri frivillig la seg og sine familier gå til grunne, men gjøre som mennesker alltid har gjort: Prøve å flytte til deler av verden med større rikdom og muligheter for et menneskeverdig liv.

Kapitalistisk produksjon og natur

Drivkreftene i den kapitalistiske markedsøkonomien fører til at produksjon og forbruk tar ut store naturressurser over alt på kloden. I stadig flere land vinner industrielt jordbruk fram. Slikt jordbruk produserer først og fremst for eksport og maksimal fortjeneste, ikke for å tilfredsstille lokalbefolkningenes behov for mat. Det fører raskt til at jordas naturlige fruktbarhet utarmes. Den erstattes med kunstgjødsel og nye kornsorter som utkonkurerer det tradisjonelle jordbruket. Store folkegrupper blir drevet fra jorda for å finne nytt livsgrunnlag. Samtidig samles større deler av jorda på færre, private hender. De sosiale omveltningene som dette fører med seg, skaper overbefolkning i byene og økt fattigdom. Dette øker presset for å vinne nytt jordbruksland, der dette ennå er mulig. Skog, som er livsviktig for den økologiske balansen og mangfoldet av liv, blir svidd av og omskapt til jorbruks- og beiteland.

Tilstrekkelig matproduksjon og sikker matforsyning til hele jordas befolkning er ei hovedutfordring. I dag holdes matproduksjonen i verden oppe av en massiv innsats av fossil energi og avansert teknologi. Dette er i beste fall ei svært kortsiktig løsning fordi det fører til overfiske i verdenshavene, overforbruk av vann, overforbruk av kunstgjødsel og et energiforbruk som skaper forurensing og klimaendringer.

I dag utnytter mennesket - en av jordas millioner av arter - omlag 40 prosent av jordas produksjon av biomasse. Denne andelen øker raskt. Samtidig brakklegges dyrkbare arealer fordi det i en markedsøkonomi ikke lønner seg å produsere matvarer i områder som taper i konkurransen om å levere de billigste matvarene.

Mange fornybare ressurser, slik som ulike plante,- fiske- og dyrearter, belastes så sterkt at de mister si evne til å reprodusere seg. Forurensning og omforming av de naturlige omgivelsene fører til at mange dyre- og plantearter blir utrydda. Utnyttelsen av uorganiske, men fornybare energikilder som vannkraft, ødelegger miljøet når store damanlegg legger verdifull natur og jordbruksland under vann.

Med stadig knappere naturressurser og økt folketall i verden, vil den økonomiske og politiske konkurransen om å kontrollere ressursene skjerpes. Dette øker de økonomiske og sosiale motsetningsforholda i en verden som domineres av ett verdensomspennende økonomisk system - den moderne imperialismen. Stadig større deler av all produksjon og arbeid som utføres, foregår i et system av global arbeidsdeling. Nesten alle varer som produseres og forbrukes er produsert med hjelpemidler, teknologi eller råstoffer som kommer fra flere land. På denne måten blir også alt forbruk, både det personlige forbruk, og forbruket av ressurser som skjer i produksjonen, fletta inn i en internasjonal avhengighet.

Flere regioner i verden som tidligere var fattige og i stor grad underlagt europeiske stormakter har dratt nytte av den globale arbeidsdelinga. I Sørøst-Asia er den økonomiske veksten sterkere enn noen annen region i verden har opplevd tidligere i historia. Denne utviklinga øker de økonomiske forskjellene og forsterker miljøproblemene, men det er likevel slik at det store flertallet har økt sin levestandard i land som Kina, Indonesia og Thailand. Gapet mellom ulike grupper u-land har blitt stadig mer markert de seinere åra. Forskjellene mellom ulike land er i dag så stor at u-landsbegrepet som fellesbetegnelse på ei landgruppe er kunstig.

De delene av verden som i dag er aller fattigst og minst utvikla er likevel de områdene som er svakere innvevd i den globale arbeidsdelinga og som i liten grad produserer varer som resten av verden etterspør. Deler av Afrika er i dag helt avhengig av bistand og nødhjelp fra industriland, mens investeringer fra utenlandske selskaper uteblir.

Teknologi og ressursbruk

Kapitalismen har fremmet en sammenhengende kjede av teknologiske revolusjoner fra dampmaskinen på 1700-tallet til data- og bioteknologien i dag. De teknologiske revolusjonen og den vitenskapelige utviklinga, som er grunnlaget for disse, skjer stadig raskere. Det fører til at arbeidsproduktiviteten innenfor vare- og tjenesteproduksjon i dag kan fordobles i løpet av et tiår, mens ei slik utvikling av produktiviteten i tidligere tider kunne ta flere hundreår.

Økning av produktiviteten kan være grunnlag for økt velferd for flertallet, dersom den blir jamnere fordelt. I de landa hvor kapitalismen er mest utvikla og hvor arbeiderklassen har vært godt organisert, har økningen i produktiviteten hatt nettopp slike virkninger.

Men de enorme produktivkrefter som blir utvikla på denne måten, er samtidig gigantiske ødeleggelseskrefter - destruksjonskrefter. Atomteknologien produserer både enorme mengder energi og samtidig uløselige miljøproblemer og våpen med ufattelig evne til å ødelegge både samfunn og biologiske prosesser. Nye teknikker til å utvinne naturressurer er samtidig teknikker for å utarme naturen.

Utvinning av naturressurser med sikte på masseproduksjon og -forbruk gjør seg bare nytte av en liten del av de mangfoldige ressursene i økosystemet som forbrukes. Skogsdrift, bergverksdrift og rydding av nytt jordbruksland i Amasonas utnytter bare to prosent av ressursene i dette økosystemet, mens 98 prosent ødelegges for å utvinne de to prosentene. Slik foregår en omfattende sløsing med uerstattelige ressurser.

Forbruket av naturressurser skjer i et raskere tempo enn disse kan fornyes. Dette vil sette grenser for den økononomiske veksten. Bearbeida natur kan ikke erstatte den opprinnelige natur som det blir stadig mindre igjen av. Ny teknologi gjør det mulig å utvinne enorme energimengder for produksjon, transport, oppvarming og nedkjøling som gjør arbeidet lettere og livet mer behagelig. Men i samme øyeblikk som disse energimengdene frigjøres, produserer denne teknologien omfattende forurensinger som truer med å ødelegge balansen i atmosfæren. Virkningene av slik ubalanse kan føre til global økologisk ubalanse som kan skape kriser i hele biosfæren.

I siste halvdel av det tjuende århundre har belastningene på naturen blitt så store at de svekker naturens evne til å fornye seg. Det svekker grunnlaget for all framtidig, industriell sivilisasjon. Når tilgangen på naturressurser blir vanskeligere, må innsatsen øke for å utvinne like mye som før. For at kapitalismen skal opprettholde sin vekst i øyeblikket veltes miljøkostnadene over på seinere generasjoner.

Nye former, nye problemer

Ved inngangen til det 21. århundre har kapitalismen andre virkninger enn tidligere. Prosessene er i dag enda mer internasjonale og intense. Aldri har ekspansjonen gått så raskt som i dag. Store kapitalmengder flyter friere og hurtigere på tvers av landegrensene. Slik skapes ny utbytting og avhengighet mellom internasjonal storkapital og folkene i mange land. Markedsliberalismen er en ideologi og politikk som baner vei for de frie, globale kapitalbevegelsene. Det vokser fram kapitalistiske produksjons- og klasseforhold i nye, store områder - ikke minst i Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika. I disse landa øker arbeiderklassen. Overklassene i mange utviklingsland har økonomiske interesser og privilegier knytta til å opprettholde og øke klasseskillene i samfunnet. De motarbeider derfor radikale sosiale reformer og driver en hard undertrykking av opposisjonsbevegelser.

Samtidig gjennomgår lønnsarbeiderklassene i de etablerte kapitalistiske land store forandringer. Gamle grupper med egne tradisjoner og organisasjoner svekkes eller forsvinner. Nye grupper vokser fram på grunnlag av ny teknologi og ny arbeidsdeling uten at de ennå har utvikla nye, slagkraftige organisasjoner.

Strømmene av penger, varer og informasjon skjer i stor hastighet, formidlet av ny teknologi og nye transportformer over hele kloden. Produksjonsutstyret, den fysiske kapitalen, endrer seg fra industri- til informasjonsteknologi. Samtidig skaper informasjonsteknologien nye former for industrialisering. I dag er store deler av tjenesteytende næringer blitt industri: Maskinsystemer (ny teknologi) og arbeid (tjenester) kobles sammen på ny måte. Arbeidsdelinga er mer finmaska slik at den gjensidige økonomiske avhengigheten øker. Samtidig utdypes de økonomiske motsetningene og forskjellene mellom ulike deler av det økonomiske systemet.

Ved hjelp av vitenskapelige og teknologiske nyvinninger kan vi endre arveanleggene til levende organismer og skape nye former for liv som utnyttes kommersielt. De gir muligheter for ekspansjon - nye markeder og behov - men samtidig nye moralske og sosiale problemer. Denne nye teknologien skaper økt usikkerhet om miljøvirkningene. Virkningene av mikroorganismer og planter med nye arveegenskaper er ukjente. De kan forårsake nye former for biologisk forurensning. Samtidig kan slike nyvinninger gi mer velferd og livskvalitet dersom de kan brukes til å helbrede sykdommer og til å utvikle produksjonsformer som krever mindre ressurser og energi.

Tvangen til vekst

Kapitalisme er en verdensomspennende markedsøkonomi. Produksjon for salg er overordna produksjonen for behov. Både arbeidskraft og produksjonsmidler - råstoffer, energi, teknologi - er varer som kjøpes og selges i markeder. Varer som ikke kan selges med tilstrekkelig fortjeneste, blir enten ikke produsert eller markedsført, sjøl om det er stort behov for dem.

Det spesielle ved den kapitalistisk vare- og markedsorienterte produksjonen av tjenester, enten den skjer i privat eller statlig eie, er at den er underlagt tvangen til å investere store deler av overskuddet i tiltak som øker produktiviteten og sikrer ny profitt i framtida.

For ikke å tape i konkurransen må den enkelte bedrift bruke store deler av overskuddet til investeringer som øker arbeidsproduktiviteten og sikrer ytterligere overskudd i framtida. Bedriftene kan ikke velge om de vil investere eller ikke - hvis de vil overleve. Denne kapitalopphopinga er derfor en økonomisk tvang. Overskuddet søkes plassert der det blir størst mulig.

Tvang til økonomisk vekst skaper en vekstspiral som øker forbruket av ressurser og krever nye markeder for massekonsum. Bare i økonomiske nedgangstider flater forbruket av ressurser ut. Men det skaper samtidig massearbeidsløshet og svekker velferdsstatens finansielle grunnlag.

En måte å utvide markedene på er å skape nye, kunstige behov. En mengde mer eller mindre unyttige varer lanseres i markedet. Slik oppstår det nye former for tjenesteproduksjon, markedsføring og reklame som har til hensikt å tilpasse forbrukerne, kjøperne, til ny vareproduksjon og profittmaksimering.

I et økonomisk demokrati kunne den økte produktiviteten og overkapasiteten "tas ut" som kortere normalarbeidsdag eller som økt velferd og omsorg finansiert over statsbudsjettet istedet for som arbeidsløshet. Flere kunne ansettes for å utføre samfunnsnyttig arbeid. Frigjort tid ville være utgangspunkt for å frigjøre skaperkraft for den enkelte og for lokalsamfunnet. Den store arbeidsproduktiviteten som kapitalismen har utvikla, kan danne utgangspunkt for å virkeliggjøre andre livskvaliteter og måter å leve på. Den økte produktiviteten, frigjort fra tvangen til økonomisk vekst, kunne til og med brukes til å redusere produksjon og forbruk av energi og fremme ei mer rettferdig fordeling uten redusert livskvalitet.

Økonomiske kriser

Tvangen til stadig å investere og økningen i produktiviteten frambringer store mengder varer. Dette vil etter ei tid skape tendenser til at produksjonsutstyr ikke blir brukt fullt ut og at det produseres for mye i forhold til den kjøpekraftige etterspørselen. Avkastningen av den investerte kapital blir da mindre. Dette skaper uro og svingninger i økonomien. Når en slik overkapasitet oppstår i store deler av økonomien samtidig, inntreffer økonomiske kriser. Den internasjonale konkurransen skjerpes og bedriftene forsøker å velte byrdene over på hverandre. De samme mekanismene som i utgangspunktet skaper økonomisk velstand, nemlig tvangen til vekst og utvikling av produktivkreftene, skaper i neste omgang krise og økonomiske nedgangstider.

Når overkapasitet fører til at avkastningen i vareproduksjonen blir mindre, vil kapitalinteressene søke å finne erstatninger for dette. De investerer i uproduktivt kjøp og salg av verdipapirer, aksjer, fast eiendom osv. for å høste kortsiktig fortjeneste. Kapitalmarkedene blåses opp, en hektisk, verdensomspennende valutahandel med pengekapital foregår. Dette er tegn på overflaten om at noe er galt lengre nede i systemet - et forsøk på å skyve problemene foran seg og velte tapene over på andre spekulanter. For å unngå finansielle kriser med fare for krakk, må staten gripe inn, som i Norge da den reddet store, private banker fra konkurs i 1991/92. Men stater med svak økonomi kan ikke gjennomføre slike omfattende redningsaksjoner ofte. Dette skaper økt behov for samordning. Stater søker sammen i allianser og politiske sammenslutninger for å styrke seg i konkurransen mot andre sammenslutninger: EU, NAFTA, EFTA, EØS osv.

Finanskapital og imperialisme

Oppsamling av pengekapital fører til framveksten av store kredittinstitusjoner. Disse kan yte kreditt som gjør nye, enda større investeringer mulig på tvers av landegrenser og verdensdeler. Over tid betyr det at de store kredittinstitusjonene, finanskapitalen, legger premissene for hvor det skal investeres og hva det skal investeres i. Store internasjonale banker og fond kan styre landas økonomi ved å stille politiske vilkår for å yte kreditt til næringsutvikling. Denne finanskapitalismen gjør strategiske investeringer i andre land for å kontrollere råvarer og andre ressurser over hele verden. Gjennom kapitaleksporten utvikler storkapitalen en interesse for politisk og militær kontroll over de land og markeder hvor de har sine investeringer. Dette er imperialisme. Konkurransen mellom ulike imperialistiske interesser har i det tjuende århundre bidratt til to verdenskriger.

Store internasjonale, private banker, eller institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet styrer økonomien i mange utviklingsland ved å stille politiske vilkår for kreditt til næringsutvikling. Denne kreditten må betales tilbake i "hard valuta" (som regel dollar). For å klare dette, må disse landa produsere varer som kan selges i verdensmarkedet og gi inntekter i dollar. Slik tvinges de til å produsere råvarer og halvfabrikata med billig arbeidskraft for de høyt utvikla industrilanda. Dette fører til økt rovdrift på naturresusene.

Men for å kunne produsere slike råvarer, må de importere teknologi og energi (olje) fra verdensmarkedet. Disse varene må betales med hard valuta. Dermed blir det mindre igjen til å betale ned gjelda. Dette tvinger dem til å oppta nye lån. Da de ikke sjøl makter å foreta de store investeringene i næringslivet som er nødvendig, må utenlandsk kapital slippes til i jordbruk, skogbruk og ressursutvinning.

Slik tvinges u-landa inn i en ond sirkel. I neste omgang krever Verdensbanken at utviklingslanda reduserer de offentlige budsjettene. Dette skal "frigjøre" kapital for å betjene utenlandsgjelda. Men det øker fattigdommen og presset mot naturressursene ytterligere.

Folketallet øker samtidig som tilgjengelig jorbruksland for de fattige minker. Økt avskoging og belastning på beiteland ødelegger jordas naturlige fruktbarhet. Slik mister naturen si evne til å hindre oversvømmelser og uttørking. Dermed oppstår matkriser og hungerkatastrofer.

Frigjøringsbevegelsene i de tidligere koloniene og åpne konflikter mellom mange utviklingsland har også hatt sitt utgangspunkt i den internasjonale økonomiske avhengigheten og politiske undertrykkingen. I nyere kapitalistiske land i Asia og Latin-Amerika utvides kapitalismen og øker antall lønnsarbeidere. Det betyr at nye millioner av mennesker trekkes inn i et kapitalistisk produksjons-og forbruksmønster med økende press mot naturgrunnlaget.

Den økonomiske og finansielle avreguleringa, fulgt av en omfattende privatiseringsbølge, har gitt de flernasjonale bedriftene nye operasjonsområder. Flernasjonale konserner eier og kontrollerer stadig flere sektorer som er bygd opp av det offentlige: energiforsyning, gruver, jernbane, lufttransport, telekommunikasjoner, banker og forsikringsselskaper. Dermed får de økende økonomisk og politisk makt - uten demokratisk kontroll.

Produksjon og verdiskaping

Alle utgifter som ikke fører til nye inntekter, som for eksempel utgifter til offentlig velferd er i følge en markedsøkonomisk logikk uproduktive investeringer. På denne måten oppstår forestillinga om at bare vare- og tjenesteprodukjons i privat sektor er verdiskaping. Denne forestillinga er effektivt markedsført av blant andre NHO og politikerne på høyresida og har etterhvert slått rot også langt inne i sosialdemokratiet. Slik er det skapt ei forestilling om at det ikke skapes verdier i offentlig sektor og det ideologiske grunnlaget er lagt for nedskjæringer i statsbudsjettet.

Det spesielle ved den kapitalistiske vare og tjenesteproduksjonen, enten den skjer i privat eller offentlig eie, er at den er underlagt tvangen til å investere store deler av overskuddet (profitten) i tiltak som øker produktiviteten og sikrer den framtidige fortjenesten. Bedriftenes overskudd oppstår ved at verdien av de varene og tjenestene som produseres og omsettes i markedene, er større enn verdien av den arbeidskraften, de samla lønnsutgiftene, som er nødvendig. Denne merverdien ut over verdien på arbeidskraften tilfaller de som eier produksjonsmidlene og som selger varene og tjenestene i markedet. Merverdien brukes til å kjøpe produksjonsmidler og råvarer. Den skal også dekke bedriftenes kostnader med administrasjon, varelager, planlegging, markedsføring, produktutvikling, finanskostnader (renter o.l.) og kapitaleiernes personlige forbruk. Dessuten skal den dekke de utgifter og inntekter som bidrar til å opprettholde og øke profitten.

Slitasje på natur og mennesker faller utenfor bedriftenes regnskaper. Kostnadene med å reparere på dette veltes over på de offentlige budsjetter, så langt de rekker. Nytten og bruksverdien av varene som produseres og omsettes, er underordna deres evne til å skape fortjeneste.

De samme markedsøkonomiske kreftene fører til ei sentralisering av produksjon. Denne sentraliseringa leder til ei utarming av distriktene, samtidig som det oppstår store strukturelle problemer i byene. Disse problemene kan føre til ghettodannelser og fattigdom. Sentralisering øker også det økologiske presset på sentrale områder.

Strukturell arbeidsløshet

En viktig følge av den kapitalistiske samfunnsutviklinga er arbeidsløsheten. Massearbeidsløsheten har satt seg i mange europeiske land, og vi opplever økonomisk oppsving og vekst - uten at flere kommer i arbeid.

Ny teknologi fører ofte til at maskiner overtar menneskers arbeid. Denne utviklinga har økt produktiviteten dramatisk samtidig som den har skapt den moderne, strukturelle massearbeidsløsheten.

Lønnsarbeid er en viktig forutsetning for å få brukt evner og innsats i vår kultur. Arbeidsfellesskapet betyr mye for den enkeltes livskvalitet, det er et av våre viktigste sosiale nettverk. I tillegg betyr fast arbeid trygg inntekt, pensjonspoeng og trygdeytelser. SV ønsker derfor at flest mulig kan ha tilknytning til arbeidslivet lengst mulig, og å fordele arbeid og fritid på alle voksne utfra behov, livsfase og livssituasjon.

Teknologisering kan bety mindre slit og frigjøring fra mekaniske arbeidsoppgaver. Men den ulikheten som vedvarende høy arbeidsløshet fører til, representerer alvorlige trusler mot dagens og morgendagens samfunn. For å bekjempe arbeidsløsheten er det derfor avgjørende viktig at samfunnsøkonomiske hensyn overordnes de snevre bedriftsøkonomiske.

I den vestlige verden er en mengde ufaglærte jobber blitt borte. Mange unge kommer aldri inn på arbeidsmarkedet. Høyere utdanning gir heller ikke uten videre innpass i arbeidslivet. Arbeidsmarkedet er tøffere. Det er kjøpers marked. Færre får fast ansettelse. Og sjøl om det finnes oppgaver som er nødvendige å få løst, så skjer ikke dette.

I Europa er mange kvinner blitt lønnsarbeidere de siste tiåra. Men kvinner med omsorgsansvar taper ofte i konkurransen på "kjøpers marked". Kvinner rammes sterkt ved nedskjæringer i offentlig sektor, både fordi de i stor grad er ansatt der, og fordi manglende ytelser fra det offentlige fører til større og tyngre omsorgsoppgaver for kvinnene. Nye kvinnearbeidsplasser er ofte deltidsstillinger med uklart og dårlig stillingsvern og få faglige rettigheter. Alt dette fører til at mange kvinner har ei utsatt stilling på dagens arbeidsmarked.

I landa i sør må mange forlate landsbygda. Landarbeidere og småbrukere blir overflødige når jordeiendommer blir konsentrert på få hender samtidig som landbruket mekaniseres. Kvinner i sjølbergingshushold mister tilgang på viktige ressurser som skog og åkerland. Mange av fellesskapets almenninger blir privatiserte. De overflødiggjorte søker seg til storbyene. Men byene kan ikke tilby nok arbeidsplasser. Folk fra slumstrøkene finner ofte et magert utkomme utenfor den vanlige økonomien i gatesalg, kriminalitet og prostitusjon. Mange barn må tjene til livets opphold for seg og sin familie.

3.3. Utbytting og undertrykking

Den kapitalistiske organiseringen av økonomien har skapt store ulikheter i folks muligheter til å bestemme over eget arbeid, egen hverdag og eiga framtid. Men det finnes også andre trekk som skaper urettferdige ulikheter i samfunnet - blant annet kjønnsrollemønstre.

Motsetningen mellom arbeid og kapital

Motsetningen mellom arbeid og kapital, mellom dem som ikke har annen vare å selge enn sin egen arbeidskraft - lønnsarbeiderne - og dem som må kjøpe arbeidskraft for å sette produksjon og omsetting av varer og tjenester i gang - arbeidskjøperne, er grunnleggende i kapitalismen. Den er til stede i det moderne samfunn men på en mindre synlig måte enn tidligere. Internasjonaliseringen av kapitalbevegelsene med framveksten av de flernasjonale konsernene, har gjort det vanskeligere å få oversikten over motsetningen mellom arbeid og kapital. Framfor alt har denne utviklinga svekka muligheten for å mobilisere motmakt fordi vi har manglet lønnstakerorganisering og tariffavtaler på tvers av landegrenser.

Når økonomiske styringsmidler har falt bort og myndighetene mangler styringsvilje, kan bedriftenes overskudd uten store hindringer føres ut av landet, sjøl om dette svekker muligheten for å opprettholde norske arbeidsplasser. Arbeiderklassens makt er også svekka på grunn av den økende, strukturelle massearbeidsløsheten. Arbeidskjøperne er på offensiven.

Klassestrukturen i det moderne Norge

Det norske samfunn har gjennomgått omveltninger som påvirker forholdet mellom arbeid og kapital. Omveltningene fører til at både organisasjonsformene i arbeidslivet og de politiske alliansene endrer seg. Ved slutten av det tjuende århundre er arbeiderklassen mer sammensatt enn tidligere.

Den klassiske industriarbeideren - mannlig kroppsarbeider i underordna stilling - finnes fortsatt. Men det har skjedd ei utvikling der lønnsarbeideren blir "medarbeider" - f.eks i avansert industri, der lønnsarbeideren har mer utdanning og jobber mer sjølstendig. De gamle eierkapitalistene - motstykket til arbeideren - blir færre. Også ledelsen i en bedrift blir lønnstakere, riktignok ofte med store privilegier i form av høye lønninger, aksjeutbytte og "fallskjerm"-avtaler.

Det offentlige sysselsetter mange flere: både arbeidstakere i offentlig administrasjon og lønnsarbeidere i allmennhetens tjeneste (lærere, sykepleiere m.fl.). Mange av disse arbeidstakerne er kvinner. Flere mennesker er i såkalt "frie yrker" - de klassiske "intellektuelle". Disse gruppene har god lønn og nyter stor grad av frihet.

Videre finnes et serviceproletariat - ei sammensatt gruppe som er ansatt både i offentlig og privat sektor - og som i stor grad er kvinner med i deltidsstillinger med lav lønn og lav status.

Den siste gruppa er de som er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet; langtidsledige, uføretrygda - folk som lever av offentlige ytelser. Mange av dem hadde, eller ville hatt, jobber innenfor den delen av industrien som nå er borte. Denne gruppa utgjør dermed en betydelig reservearbeidskraft.

Også overklassen er mer sammensatt enn tidligere. Den består ikke bare av den klassiske kapitalisten. Store næringsdrivende tilhører overklassen, men det gjør også ansatte toppledere i private og delvis statseide selskap. Mange av spissene i statsapparatet og folk med høye inntekter kan også regnes inn i overklassen. Videre finnes en øvre middelklasse som maktmessig og ideologisk står overklassen nær. Men økonomisk og sosial tilhørighet og/ eller bakgrunn i den øvre middelklassen trenger ikke å bety politisk og ideologisk støtte til overklassen. Noen som økonomisk tilhører den øvre middelklassen, solidariserer seg kulturelt og politisk med andre interesser og krefter i samfunnet.

Denne utviklinga av klassestrukturen har ført til at arbeiderklassen ikke like entydig som tidligere står fram med sine klasseinteresser. Det betyr ikke at klasseinteressene er forsvunnet. Men de er mindre synlige og rommer flere motsetninger. Arbeiderklasse og middelklasse kan i enkelte sammenhenger innta en tvetydig holdning til ei voksende gruppe nyfattige. Disse formulerer på si side ikke umiddelbart egne politiske krav og viser svak evne til organisering.

Produksjon og overforbruk

Gjennomsnittlig energiforbruk og materielt forbruk pr. innbygger i Norge plasserer oss som et en av verdens største forbruksnasjoner. Ei hovedutfordring er derfor hvordan utviklinga i innenlandsk forbruk kan bringes i samsvar med hensynet til global fordeling og det globale miljø. Det nasjonale forbruket må også styres for å oppnå ei mer rettferdig fordeling i Norge.

Resultatet av verdiskapinga fordeles bl. a. gjennom tariffoppgjør og skatt- og avgiftspolitikk. Resultatet av denne fordelinga har direkte innflytelse på hvordan forbruket blir fordelt: Hvor mye som blir finansiert over lønn, hvor mye som blir finansiert over kapitalinvesteringer og hvor mye som går til felles offentlig forbruk. Når lønningene øker, øker det personlige forbruket. Hvis lønningene derimot senkes, øker kapitaloverskuddet som så investeres i ny, utvida produksjon, enten innenlands eller gjennom investeringer i utlandet. Resultatet blir at forbruket av naturressurser og energi øker.

Økt overskudd for bedriftseierne gir muligheter både for økte investeringer og høyere reallønn. For at økte investeringer skal gi tilstrekkelig avkastning, må markedene utvides og utvikles. Det må bl.a. skapes nye markeder for forbruksvarer. Det forutsetter at kjøpekraften etter vanlige forbruksvarer, og dermed reallønningene, øker. Slik knyttes lønnskamp og produksjon sammen i en produksjons- og forbruksspiral, et forbrukssystem.

Bare i økonomiske oppgangstider er det rom for generelle lønnsøkninger. I nedgangstider flater det personlige forbruket ut. Samtidig øker presset mot offentlig finansiert forbruk - særlig velferdsstaten. Økningen i produksjonen er direkte knytta til den kapitalistiske veksten.

Gjennom etablering av lavtlønnsfond og gjennom et skattesystem som omfordeler mellom kapital og lønn og samtidig jamner ut lønnsforskjellene, kan ei bedre sosial og miljømessig fordeling av forbruket oppnås. Solidariske løsninger må etableres også for deling av arbeid. Deling av arbeid er en av SVs høyeste prioriterte saker. For å få til slike solidariske ordninger for omfordeling forutsettes det at det øves press fra en aktiv fagbevegelse.

Arbeidet for å snu overforbruksspiralen kan bare lykkes dersom det samtidig med reguleringer gjennom fond, skatter og avgifter også skjer en holdningsendring hos den enkelte forbruker. Slik holdningsendring må få et organisert uttrykk for å bli en kraft for samfunnsendring. Samfunnsmessig og individuell handling må gå hånd i hånd.

2/3- samfunnet

I mange land aner en framveksten av 2/3-samfunnet. To tredjedeler av innbyggerne får sine grunnleggende materielle behov dekket, noen til overflod. En tredjedel er overflødiggjort og lever i mer eller mindre fattigdom. En voksende, vedvarende "underklasse" vil føre til store samfunnsendringer. Fortsatt høy arbeidsløshet, usikre arbeidsvilkår, kutt i offentlige velferdsgoder, og vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet, vil føre med seg utrygghet - også for det velberga flertallet. Ingen kan nemlig forsikre seg mot at noe av dette kan ramme dem sjøl eller deres barn og barnebarn. Derfor har flertallet en langsiktig interesse av å bekjempe denne utviklinga.

Det norske samfunn har vært prega av små forskjeller mellom folk og tette sosiale nettverk.Et stort og voksende arbeidsmarked sammen med oppbyggingen av velferdsstaten har maktet å trekke det store flertallet av folk med i den generelle velstandsutviklinga. Men skillet mellom det vellykka flertallet og den siste tidelen, de som har falt utenfor, har blitt stadig mer synlig, og solidariteten med disse er svekka. Avstanden mellom de som har høyest og de som har lavest inntekt har økt de siste fem åra. Et generøst skattesystem for kapitalinntekter, kombinert med høy arbeidsløshet er viktige årsaker til dette. Det som allikevel vil kunne skape størst forskjeller i framtidas samfunn er kapitaloverføringer og arv. Arv er systematisk ulikt fordelt til fordel for de med høy inntekt og høy utdanning.

Urbanisering, fraflytting og pendling har ført til svekkelse av sosiale nettverk. Økt sysselsetting, familieoppløsninger og mindre kontakt mellom generasjonene er trekk som har virka i samme retning.

Økt levealder og endra familiemønster, har ført til at langt flere i dag lever i enpersonshusholdninger eller er enslige forsørgere. Ensomhet og isolasjon er derfor problemer som rammer en stor andel av befolkningen. Det virker som det moderne norske samfunn er blitt prega av mer rotløshet og fremmedgjøring.

Vold og trusler om vold har alltid eksistert, ikke minst i form av skjult vold i familiene og seksuell trakassering både i hjemmet og på arbeidsplassen. Men statistikken viser at grove voldsforbrytelser har vokst sterkere på -80-tallet enn tiåra før. Det kan se ut som om den åpne og blinde volden er økende. Ikke bare i form av økende vold i gatebildet, men også i form av mobbing i skole og arbeidsmiljø. Når vold utøves, skjer dette svært ofte under påvirkning av rusmidler, både alkohol og narkotiske stoffer. Og denne farlige utviklinga forsterkes kraftig med økende tilgang til våpen, slik vi særlig ser i mange ungdomsmiljøer idag.

Vold uansett årsak, er alltid en trussel mot menneskeverdet. Vold fører til motvold og utløser dermed en voldsspiral. Denne farlige utviklinga gjør folk redde, redde for å gå ut aleine, og redde for å bry seg når andre utsettes for fare, av frykt for sjøl å bli neste offer.

Også det flertallet som klarer seg godt vil oppleve de negative sidene 2/3-samfunnet innebærer. Utgiftene til politi, vakthold og sikkerhetstiltak kan fort spise opp skattelettelser og ingen kan beskytte seg helt mot et mer voldelig og kriminelt samfunn.

En samla arbeiderbevegelse kjempet fram faglige rettigheter og et sosialt sikkerhetsnett. Flertallet i samfunnet hadde interesse av store endringer. I dag er det ikke lenger slik at klassebakgrunn entydig avgjør hvem du er, hvilke muligheter du har eller hvilket parti du stemmer på.

Kjønn og samfunn

Makt har vært ulikt fordelt mellom kvinner og menn både i førindustrielle og industrialiserte samfunn. Fordi makt har vært - og er - skeivt fordelt, har kvinnene organisert seg til kamp mot mannssamfunnet. Frigjøring innebærer reelle endringer i makt- og rollefordeling i samfunnet - og betyr bl.a. et arbeidsliv og politiske arenaer som tar hensyn til kvinners spesielle behov og forutsetninger.

Formelle rettigheter som stemmerett, tilgang til utdanning, muligheter til å delta i lønna arbeidsliv har vært - og er for store deler av verdens kvinner fortsatt - en hard og vanskelig kamp. Erfaringene fra vårt eget samfunn viser at slike formelle rettigheter styrker kvinners stilling over tid. Likevel er det langt fra formell til reell likestilling. Likhet for lovverket er ikke det samme som likhet i praksis. Derfor har samfunnet i de seinere åra tatt i bruk ulike virkemidler som f.eks kvoteringsregler for å forandre på andelen kvinner og menn i gitte yrker. Slike regler kan bidra til holdningsendringer og få fram rollemodeller der både kvinner og menn frigjør seg fra kjønnenes tradisjonelle yrker.

Kvinnerollen: usynliggjøring

Kvinneundertrykking har mange former. Flertallet av verdens kvinner er fattige - småbønder og arbeidere. Samtidig er kvinner dårligere organisert og deres arbeid usynliggjøres fordi store deler av det foregår utenfor pengeøkonomien. Kvinners krav kommer derfor sjeldent øverst på dagsorden enten det gjelder faglig eller politisk kamp.

Omsorg for barn og eldre, matforsyning og husstell har i de fleste samfunn utgjort "kvinnerollen".

Når samfunn basert på naturalhusholdning helt eller delvis blir trukket inn i den kapitalistiske økonomien svekkes ofte kvinnenes posisjon. Verdien av jordbruket kvinner i den tredje verden driver for å fø familien sin, blir usynliggjort. Bare det som selges på markedet, som blir en del av pengeøkonomien "får verdi".

Kvinner og velferdsstaten

Økningen av kvinneandelen i lønnsarbeid de siste tredve åra har gjort mer av det "usynlige kvinnearbeidet" synlig - særlig omsorgsarbeid. Det offentlig betalte kvinnearbeidet i omsorgsyrkene har satt en markedspris på den kvinnelige arbeidskraften. Men dette har ikke skapt ei jamn, rettferdig fordeling av omsorgsarbeidet mellom kvinner og menn. Kvinner tar fortsatt det aller meste av det ulønna omsorgsarbeidet når begge er i arbeid. Slik blir de dobbeltarbeidende. Lønnsarbeid er ingen garanti for likestilling i praksis. Kampen for likestilling i praksis - og ikke bare for like, formelle rettigheter - må derfor føres som en egen kamp, med sine egne krav til organisering, solidaritet og strategi. Det betyr bl.a. at fagbevegelsen må utvikle metoder og krav som styrker muligheten for å dele omsorgsarbeidet, f.eks gjennom kortere normalarbeidsdag, med krav overfor staten om at barnehagene blir gratis og utbygd til å omfatte alle barn. Fagbevegelsen må i større grad kjempe for å utvikle og styrke velferdsstaten.

En svekkelse av fagbevegelsen og velferdsstaten truer i første omgang mange arbeidsplasser for kvinner i offentlig sektor. Når de kommunale omsorgstjenestene skjæres ned - samtidig som behovet for dem øker - veltes en større del av omsorgsoppgavene over på kvinner som ikke blir betalt for å gjøre dette viktige arbeidet. Det skjer i kraft av gamle roller og innarbeida arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Det gjør det enda vanskeligere for kvinner å konkurrere med mannlig arbeidskraft i arbeidsmarkedet. De er oftere ansatt i yrker og bransjer hvor fagorganiseringen står svakt og hvor det er mye deltids- og kortidsarbeid - noe som gjør fagorganisering vanskeligere.

Kvinneundertrykking

I tillegg til å være undertrykt av den kapitalistiske organisering av økonomien, finnes det andre trekk som skaper ulikheter mellom kjønnene i samfunnet. Ulikhetene finnes i organisering av arbeid og privatliv. Og de gir seg utslag i ulik tilgang på makt, frihet, tid og andre ressurser.

Kvinnekroppen og kvinners seksualitet tingliggjøres og utnyttes som en vare. Kvinnekjønnet er en vare på et omfattende prostitusjonsmarked. Kvinnekjønnet brukes i reklame - og påvirker våre forestillinger om hva ei kvinne er. Det idealiserte kvinnebildet påvirker vårt eget sjølbilde. Vestlige samfunn - de rikeste i verden - opplever i dag en kroppsfokusering og kroppsdyrkelse som fører helt galt avsted. Unge jenter - ja, sjøl barn i småskolealder - lider i økende grad av spiseforstyrrelser og sykdommer som anorexia og bulimi. Kampen mot seksuell trakassering, seksualisert vold og kampen for kontroll over egen kropp og fruktbarhet blir ført av kvinner overalt på kloden.

Mye av kvinneundertrykkingen har sin bakgrunn i autoritære holdninger og roller som er ført videre gjennom religion, tradisjoner og nedarva, diskriminerende forventninger båret oppe av en tradisjonell familieform hvor menn har mest makt. Kvinnekampen må derfor også foregå i privatlivet - utenfor politikken og fagforeninga - i det direkte forholdet mellom kvinne og mann. Den er et oppgjør med nedarva undertrykking fra tidligere generasjoner. Slik kan den skape grunnlag for ny personlig vekst og frigjøring - både for kvinne og mann. Den åpner for nye samlivsformer ved siden av den tradisjonelle familien og bidrar dermed til større forståelse og anerkjennelse av at ulike grupper har behov for ulike samlivsformer.

På den andre sida må det skapes et felles materielt utgangspunkt for personlig utvikling. Det må frigjøres tid og ressurser til å dele ansvar, plikter, gleder og sorger i praksis. Dette må skje gjennom lønnskampen, ved kamp mot arbeidsløshet, mot kjønnsdiskriminerende lønninger og for ei styrking av omsorgsarbeidet gjennom velferdsstaten. Det forutsetter ikke minst et oppgjør i privatlivet med nedarva, diskriminerende kjønnsroller.

Mannsrollen: en tvangstrøye

Den tradisjonelle mannsrollen fanger mange menn inn i et fastlagt mønster, med mindre kontakt enn det kvinner har til familie, barn og omsorgsarbeid. Dette mønsteret er det viktig å bryte, fordi det virker negativt på både menn og kvinner og barn, og dermed på samfunnsutviklinga.

Gjennom oppdragelse, utdanning, massemedier og annen sosialisering møter mange menn fortsatt forventninger om å være den aktive og ledende. Resultater og prestasjoner - i idrett, på skolen, på jobben - står i sentrum. Det å leve opp til idealbildet av en aktiv, suksessrik mann skaper problemer - ikke bare for kvinner - men også for menn sjøl. Prestasjonspresset bidrar til følelsesmessig og sosial utarming. Det kan gi seg utslag på flere vis, som økende andel spiseforstyrrelser hos gutter og en høy sjølmordsrate blant unge menn.

I vestlige samfunn har manns- og kvinnerollen blitt stadig mer lik. I utdanning, arbeid og fritid deltar kvinner mer som jamnbyrdige. Både menn og kvinner er med i yrkeslivet, og har lønna arbeid. Men menn bidrar mindre i ulønna arbeid enn kvinner. En forutsetning for reell likestilling er lik fordeling av lønna og ulønna arbeid. Dette kan føre til at menn taper i posisjoner og makt. Men det vil også føre til at menn vinner i form av mer tid til familie og barn - og dermed oppnår større livskvalitet.

Likestilling og frigjøring

Likestilling ut fra mannssamfunnets gitte premisser kan ikke være mål nok i seg sjøl for en sosialistisk bevegelse. Kvinnebevegelsen har derfor lagt vekt på frigjøring som mål og strategi.

Adgang til å delta i lønna arbeid og politisk liv er viktig. Det må være mulig å kombinere lønna arbeid med omsorgsansvar både for kvinner og menn. Kvinnefrigjøring er avhengig av at både kvinner og menn vil velge annnerledes. Menn vil tape makt, men vinne i form av andre kvaliteter. Menn må også ta ansvar for å bryte ut av tradisjonelle rollemønstre. Fagbevegelse og politiske bevegelser må ta opp i seg krav om en annen organisering og fordeling både av lønna og ulønna arbeid.

3.4. Kultur og samfunn

Jordas rikdom på livsformer gjelder ikke bare naturen, men også mangfoldet av kulturer. Kulturelt fellesskap er en grunnleggende positiv forutsetning for alt samfunnmessig fellesskap. Men kulturelt fellesskap og kulturell grensesetting er også kilder til konflikter og undertrykking. Kulturmøter vil - enten de skjer gjennom folkevandring, krig, internasjonalt samarbeid eller miljø - endre tilsynelatende "naturlige" livsformer blant menneskene.

Miljøvern kan vurderes som både naturvern og kulturvern. Våre omgivelser, enten de er naturgitte eller menneskeskapte, betyr mye for vår trivsel og livskvalitet. Kulturvernet innebærer ikke bare bevaring av gamle bygninger, redskaper og kunstgjenstander, men også omsorg for utforminga av de hus, gater og hverdagsgjenstander som skapes i dag.

Det kulturelle herredømmet

Det kulturelle herredømmet forsterker verdier og interesser som ligger i rådende økonomiske og teknologiske systemer. Men mekanismene er ofte mindre synlige. Det kulturelle herredømmet kommer ikke bare til uttrykk i massemedia, men preger også utdanningssystemet. Denne kulturpåvirkningen blir lett en del av vår egen tankemåte. Den former våre oppfatninger og den formidles til oss på tusen forskjellige måter hver dag. Den er derfor vanskelig å bekjempe.

Mange oppfatter vestlig kultur og vestlig samfunnsform som best i verden. Økt materiell levestandard og flere demokratiske rettigheter har bidratt til dette synet . Men den vestlige oppskriften på hva som er utvikling har ut fra viktige økologiske og sosiale verdier slått feil, ikke bare i utviklingslanda. Til tross for høy materiell levestandard, har kriminalitet, vold, rotløshet og sjølmord økt i vestlige samfunn. Få føler at de har reell innflytelse.

Under kapitalismen forsterkes økonomisk og teknologisk fremmedgjøring og kulturell ensretting. Den verdensomspennende forbrukerkulturen - der flernasjonale konserner står helt sentralt - formidler en "vestlig livsstil" og et vestlig forbruksmønster - til hele kloden. Dette kalles ofte for kulturimperialisme. Markedsliberalismen er blitt verdensomspennende og vestlige land fremmer sine økonomiske, teknologiske og sosiale løsninger som de eneste rette. Bare slik kan en oppnå "utvikling", heter det.

Kulturell deltakelse og bevissthet kan snu de rådende oppfatninger på hodet - og dermed bidra til nye erkjennelser hos folk. Frie og trygge mennesker kan stille spørsmål ved - og bekjempe - negative trekk i verden og i samfunnet .

Vi og "de andre"

Vestlige myndigheters aktive bruk av innvandra arbeidskraft på -50, -60 og -70-tallet har sammen med flyktningestrømmene i verden, skapt flerkulturelle samfunn. Alle må forholde seg til et mangfold - en døråpner til andre kulturer. Dette kan gi økt forståelse av andre kulturer og beriker hverdagen - i alt fra matvaner til verdensbilde. Men mangfoldet åpner også for kulturkollisjoner som utfordrer verdier, medmenneskelighet og toleranse . Toleransekravet må være gjensidig og romme åpenhet, respekt og læringsvilje. Egne kulturelle tradisjoner skal forvaltes og videreutvikles. Men de er alle mer eller mindre resultat av vekselvirkninger mellom oss og "de andre". Og ved å legge vekt på alt som kan samle mennesker og grupper på tvers av etniske og kulturelle skiller kan innfødte og tilflyttere utvikle flerkulturelle nettverk og aktiviteter som vil bidra til å fjerne fordommer og minske avstand. Dette er viktige utfordringer for skole, kulturliv, organisasjoner, arbeidsliv og boligpolitikk.

Ved en verdibevisst lokal og nasjonal identitet er det ofte lettere å være åpen for andres tilhørighet og kulturgrunnlag. Men den åpne toleransen har også sine grenser. Respekten for alle menneskers likeverd og deres menneskerettigheter må være et konsekvent krav overfor alle mennesker og grupper. Det er en misforstått og likegyldig toleranse som tillater angrep på slike verdier, enten det forsvares ut fra norske fordommer eller andre kulturers særpreg.

Rasisme og fremmedfrykt

Den reine rasismen forfekter at det finnes over- og underlegne raser. Slik - mer eller mindre åpen - rasistisk argumentasjon brukes i en rekke land - og ikke bare i vesten. Den øker når mennesker får utrygge materielle levekår, eller lever med trusselen om krig og konflikter. Da øker intoleransen og fremmedfrykten. Rasismen styrker vold og autoritære løsninger.

Etniske minoriteter og urbefolkninger

Verden over kjemper etniske minoriteter og urbefolkning for sine rettigheter. Mange urbefolkninger kjemper for å opprettholde sitt tradisjonelle levesett - og kampen står ofte om landområder og ressursadgang. Men storsamfunnet påvirker også sterkt i forhold til språk og kultur. Kravet om bruk av eget språk - i forhold til skolesystemet og offentlig administrasjon - står helt sentralt. Denne kampen kan være svært vanskelig. Undervisning på samisk i norske skoler ble f.eks først oppnådd etter flere generasjoner med fornorskingspolitikk.

Massemedia og virkelighet

Moderne massemedier finnes de fleste steder på kloden. I mange fjerntliggende strøk kan innbyggerne se vestlige såpeoperaer på fjernsyn. I vårt hjørne av verden får vi presentert fattigdommen og elendigheten i sør. Men bildene som flimrer forbi blir bare utsnitt av den virkeligheten vi lever i. Vi får f.eks ikke se den respekten, omtanken og omsorgen som finnes i mange "fattige" samfunn. En sammensatt virkelighet blir ofte til overforenkla og medievridde virkelighetsbilder; i sør presentert som bare materiell rikdom, velstand og lykke i nord. I nord presentert som bare fattigdom og uvitenhet i sør.

Verden er blitt "mindre", samtidig som enkeltmennesker føler de mister oversikten.. Informasjonsstrømmene beveger seg hurtig over hele kloden, men vi føler ikke dermed at denne informasjonen angår oss.

Hvis vi ikke stiller kritiske spørsmål blir mediebildene utgangspunktet for gale handlingsalternativer. Fattige kvinner med mange barn i sør gjøres til syndebukker for fattigdommen, sjøl om vestlige samfunns eiga historie viser at fødselstallene først synker når folk oppnår en viss materiell trygghet. Til tross for at den viktigste årsaken til fattigdom er ujamn fordeling, blir hardhendte steriliseringsprogrammer for kvinner i sør framstilt som fattigdomsbekjempelse.

Eierkonsentrasjon, kommersialisering og forflating

Konsentrasjon av eierskap til massemedia kan fremme ensretting. I dagens Europa finnes det eksempler på at kontroll av store medieimperier også kan gi stor politisk makt. For dagens mediefyrster er det fullt mulig å fremme egne interesser gjennom innholdet i massemedia. Det er derfor viktig å holde på kravet om redaksjonell integritet og uavhengighet. Videre er det viktig å hindre en for sterk makt- og eierkonsentrasjon innenfor mediesektoren. Resultatet av konkurransen om seere og reklameinntekter blir ofte kommersialisering og forflating.

Kulturkampen må imidlertid ikke føres mot de nye mediene, den må gjelde innholdet. En alternativ politikk vil innebære å arbeide for at folk skal få et mer bevisst forhold til kulturytringer som formidles gjennom kunst og media.

3.5. Krig og konflikter

Den kalde krigen i Europa og mellom supermaktene er slutt. Likevel preges vår verdensdel fortsatt av blokkpolitikk. De gamle vestlige militærblokkene NATO og Vestunionen eksisterer. Ingen land har satsa på massiv nedrustning, sjøl om forsvarsbudsjettene har blitt kuttet noe. For militærblokkene er det ikke like lett å peke på konkrete fiender eller beskrive et trusselbilde lenger. Derfor er militærblokker som NATO og Vestunionen under omforming og på leiting etter nye oppgaver. Satsing på militære utrykningsstyrker og på planlegging for rask militær innsats i andre verdensdeler ser ut til å bli langt viktigere enn tidligere. Slik forsøker de rike landa i vesten å beskytte egne økonomiske og militærstrategiske interesser.

Opp mot dette vil SV legge større vekt på arbeidet for å fjerne årsakene til konflikter, større vekt på miljøforsvar og utvikling av demokrati og gi mer makt til FN-systemet og regionale organisasjoner som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

I de siste tiåra har flere land i verden innført et politisk demokrati med flerpartisystem og frie valg. Men i mange land blir menneskerettighetene likevel brutt regelmessig og systematisk. Undertrykkelse av minoriteter, mangel på økonomisk demokrati og svak rettsikkerhet går igjen i de fleste land. Disse grunnleggende manglene blir forsterka av krav fra Valutafondet Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner om å skjære ned på velferdstilbud og åpne for markedskrefter som ikke tar sosiale og miljømessige hensyn. Slike forhold bidrar til sosiale, økonomiske og politiske konflikter - innen land og mellom land.

Nye konfliktmuligheter

Slutten på den kalde krigen i Europa - og mellom USA og Sovjetunionen - innebærer en historisk mulighet til å fjerne alle atomvåpen, ruste ned og i stedet bruke penger på å fjerne miljøproblemer og avskaffe fattigdom. Men vi lever fortsatt under trusselen fra atomvåpnene. Så lenge noen stater har atomvåpen, vil andre uunngåelig forsøke å skaffe seg dem. Atommaktene motarbeider tiltak for å få atomvåpen forbudt. Prøvesprengninger med atomvåpen avløses av datasimulering i laboratorier for å utvikle mer avanserte atomvåpen. Sjøl om alle inngåtte nedrustningsavtaler blir gjennomført, vil det i 2003 fortsatt være igjen 20 000 stridshoder - noe som svarer til 200 000 Hiroshimabomber. Slutten på den kalde krigen betyr også at en rekke nye konflikter og mulige kriger kan bli ført med den kalde krigens våpenarsenal. I mange områder kan det bli konflikter om knappe naturressurser som f.eks vann. Fattigdom, arbeidsløshet og store livstruende miljøødeleggelser kan mange steder skape grobunn for makthavere som mobiliserer befolkningen mot indre og ytre fiender.

Nasjonalisme

Begrepet nasjonalisme er mangetydig fordi det kan kobles til vidt forskjellige politiske retninger og holdninger. En positiv nasjonalisme betyr at en er for at befolkninger skal ha rett til å styre seg sjøl, at de ikke skal styres av fremmede makter. Historisk har striden for nasjonalt sjølstyre i hovedsak falt sammen med strid for demokrati og mot undertrykking.

En negativ nasjonalisme er å overordne nasjonen alle andre verdier og interesser, og mene at ens egen nasjon er og skal være den fremste, ja ha rett til å hevde seg på bekostning av andre. Som et politisk program kan negativ nasjonalisme både tjene stormaktens underlegging av mindre stater og være retta mot etniske og nasjonale mindretall innad i et land.

Fundamentalisme

Fundamentalisme innebærer å tro at ens eget syn på livet, på verden og evigheten er absolutt sant, og at denne sannheten berettiger til å undertrykke. Fundamentalismen har historisk sett blitt utvikla innen i de fleste samfunnstyper og innen alle verdensreligioner. Men dette er bare ei side ved disse religionene - mange retninger innen både kristendom, islam og hinduisme har også gitt grunnlag for toleranse og kulturelt mangfold.

I Vesten, særlig i USA vokser det fram en religiøs fundamentalisme som særlig retter seg mot kvinners rettigheter, bl.a. retten til abort og generell likestilling i samfunnet. Denne fundamentalismen er en trussel mot sentrale rettstatsprinsipper og menneskeretter.

Når enkelte fundamentalistiske strømninger i dag er på frammarsj i deler av India, Midt-Østen og nordlige Afrika, har dette flere årsaker. I svært mange land brer fattigdommen seg raskt, kanskje etter ei tid med noe bedre vilkår. Samtidig er breie masser dypt skuffet over at nasjonal frigjøring fra kolonimakter ikke har tjent dem, men har gitt privilegier til en elite. Disse har ofte en vestlig livsstil og en verdslig livsanskuelse, og de styrer ofte autoritært under dekke av formelt demokrati. I denne situasjonen kan religiøse og politiske agitatorer spille på gamle motsetninger og gjøre historia til et livsfarlig våpen i kampen mellom folkegrupper og trosbekjennelser. Fundamentalisme framstår som den løsninga som ennå ikke er utbrukt. Fundamentalister kan ta voldelige midler i bruk for å fremme sine krav, og det stilles strenge krav til en fullstendig lojal oppslutning fra tilhengerne. Dette kan svekke demokrati, toleranse og humanisme - verdier som må være grunnlaget i kampen for en bedre verden.

Etter at den gamle "hovedfienden", Sovjetunionen forsvant, trenger de politiske og økonomiske elitene i Europa et nytt fiendebilde som kan avlede folks bevissthet mot de virkelige problemene, særlig den økende massearbeidsløsheten, og sette folk opp mot hverandre - kristne mot muslimer. De spiller på frykten for det fremmede og gjør kampen mot fundamentalismen til en hovedsak. De prøver å opprettholde det ideologiske grunnlaget for våpenindustri, for gamle og nye militærallianser som NATO og Vestunionen.

I vår egen del av verden er vi ofte blinde for at troen på markedskreftene, markedsliberalismen, kan bli en form for fundamentalisme som skyver alle andre verdier til side - markedsfundamentalisme.

3.6. Statens rolle i moderne industrisamfunn

Utviklinga fra minimumsstater med sterkt begrensa oppgaver til moderne "sosial-" og "planstater" har skjedd samtidig i mange vestlige industriland. Men ulikhetene er fortsatt store. De nordiske land har gått lengst i Europa i å utvikle en velferdsstat som følger alle fra vugge til grav.

Staten har mange funksjoner. Staten forsvarer ro, orden og rettsikkerhet, er støttespiller for næringslivet, omfordeler økonomi og sikrer befolkningen velferdsgoder. Staten er dessuten den største arbeidskjøperen i samfunnet. Den norske staten er grunneier til store naturressurser, den driver virksomheter på kapitalistisk grunnlag og eier, sammen med private interesser, store bedrifter og kredittinstitusjoner. Statsbudsjettene påvirker vare- og kapitalstrømmene i samfunnet og dermed vilkåra for både produksjon, forbruk og inntektsfordeling. Det gir mulighet for ved politiske midler å påvirke samfunnsøkonomien gjennom statsmakten.

Utviklinga både av rettsstaten og av velferdsstaten har bidratt til å øke rettssikkerheten og det sosiale sikkerhetsnettet for folk flest. Men utviklinga har samtidig ført til en sterk byråkratisering av samfunnet.

For eksempel kan en altomfattende velferdsstat føre til et klientsamfunn der en trenger spesialiserte yrkesgrupper for å ivareta alle typer menneskelige problemer.

Faren for at lukka deler av staten kan utvikle seg til et sjølgående system som ruller videre i kraft av sin egentyngde, utenfor politisk kontroll, er stor. Avsløringer som er gjort i forbindelse med "de hemmelige tjenester" illustrerer dette.

Staten er nå som før også et maktapparat. Politet sørger ikke bare for at lovene følges. Militærvesenet og overvåkningstjenesten har ikke bare til oppgave å verne landet mot ytre fiender, men skal også forsvare systemet mot radikale endringer.

Staten og kapitalismen

Uten en sterk statsmakt ville ikke moderne kapitalisme være mulig.

Staten bidrar med nødvendig infrastruktur - store investeringer som bygging av veier, havner, telekommunikasjoner - som privat kapital ikke makter eller som ikke kan drives med bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Press for privatisering oppstår når det tjener kapitalinteressene, slik som privatiseringspress på grunn av behovet for nye markeder, samt nye privatiseringsmuligheter ved utvikling av ny teknologi. Et konkret utrykk for dette i dagens samfunn er kravet om privatisering av teletjenestene og overgang fra offentlige forvaltningsselskap til aksjeselskap. Presset fra kapitalkreftene har bidratt til mer markedsliberalisme i offentlig sektor. Viktige samfunnsnødvendige oppgaver blir splitta opp slik at de deler av virksomhetene hvor kapitalkreftene kan ta ut overskudd har blitt eller er i ferd med å bli drevet etter markedsliberalistiske prinsipper. Nødvendig konkurransetilpasning må ta hensyn til behovet for arbeidsplasser. Lavt kostnadsnivå og store overskudd må ikke gå på bekostning av arbeidsplasser.

Staten bidrar også med ulike støtteordninger til næringslivet som lån, garantier, økonomisk tilskudd, subsidier og transportstøtte. Slike tilskudd kan være helt avgjørende for etablering og drift av private bedrifter. Også gjennom utenrikspolitikken har staten ofte støttet den eksportretta delen av næringslivet f.eks gjennom norsk skipsfartspolitikk og gjennom næringslivsordningene innen vår u-landspolitikk. Norge har i en rekke internasjonale organisasjoner fremmet eksportnæringenes interesser f.eks inenn GATT, OECD og EFTA/EØS.

Staten og det offentlige næringslivet sikrer velutdanna arbeidskraft, ved å finansiere allmennutdanning og grunnforskning.

Staten demper virkningene av markedsøkonomien. For å motvirke og dempe sosiale kriser har staten ofte grepet inn med trygdeordninger som finansieres gjennom skattlegging av lønningene eller av eiendom og kapital. Staten finansierer også velferdsordninger som pensjoner, sykelønn, fødselspermisjoner og uførepensjoner. Tilsammen utgjør dette rammebetingelser som næringslivet har stor nytte av. Det viser seg også at høyt utdanningsnivå og gode velferdsordninger betyr langt mer for bedriftsetableringer enn et lavt lønnsnivå.

Velferdsstaten

I Norge er det arbeiderbevegelsen som har gått i spissen for utviklinga av velferdsstaten. Den utgjør allikevel et kompromiss mellom arbeid og kapital, og har som et grunnleggende formål å sikre stabil arbeidskraft for kapitaleierne gjennom aktiv arbeidsmarkeds-, helse- og sosialpolitikk

Velferdsstaten er produktiv fordi den sørger for velkvalifisert arbeidskraft som samfunnet trenger. Norge er et av de land i verden som har høyest allmenutdanningsnivå. Den er også produktiv fordi den kan utnytte menneskers skapende evne i samfunnsnødvendig arbeid og slik forebygge både redusert skatteinnbetaling og økte offentlige utgifter ved arbeidsløshet.

Velferdsstaten er jobbskapende. Idag blir nesten et av tre årsverk utført innenfor offentlig forvaltning, hvor velferdsstatens tjenester utgjør den største andelen. Velferdsstaten har vært et viktig virkemiddel i en lang periode i etterkrigstida med full sysselsetting, og den har i særlig grad bidratt til å skape tradisjonelle kvinnearbeidsplasser.

Velferdsstaten er behovsdekkende fordi den utgjør et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for alle norske borgere og blir finansiert av det offentlige over skatteseddelen. Dette systemet av rettigheter bærer i seg muligheter for radikal omfordeling - fra de som har mye til de som står svakt i samfunnet - den siste tidelen av befolkningen.

Velferdsstaten har også vært viktig for omfordeling mellom ulike regioner. Forutsetningen for å drive distriktspolitikk er kraftig endra siden etterkrigstidas distriktspolitiske virkemidler ble etablert. I dag er arbeidsløsheten et like stort problem i byene som på landet. Mangelen på arbeidsplasser i distriktene fører ofte til fraflytting og sentralisering. For distriktene medfører dette nedbygging av offentlige og private tjenestetilbud, skoler, kulturtilbud osv. ("lokalmiljøfattigdom"). Byene får økt tilflytting med stadig større press på offentlige tjenester og økende miljøbelastninger som resultat. De største geografiske forskjellene i levekår går ikke mellom storbyer og distrikter, men mellom ulike deler av byene. Offentlige tilbud varierer kraftig fra kommune til kommune - men ikke etter skillelinjene by - land.

Velferdsstaten har vært og er fortsatt en forusetning for kvinners frigjøring og likestilling. Offentlige velferdsordninger har avlasta kvinner fra omsorgsoppgaver i hjemmet. Stillingene i velferdsstaten innehas for en stor del av kvinner gjennom lønnsarbeid. Dette sikrer kvinner et sjølstendig økonomisk grunnlag.

4. Mål og retning ….

Ut fra utfordringene presentert i forrige kapitel: Hvilke mål har SVs politikk? Hvilken retning må politikken ta for å nå disse målene?

- Målet om ei bærekraftig utvikling betyr at produksjon, teknologi, energiforsyning, transport og utvikling av arbeidsplasser må ta hensyn til naturens grenser.

- Målet om en fredelig verden betyr at enkelte beslutninger som angår miljø og sikkerhet må tas på overnasjonalt nivå. FN , OSSE og nordisk samarbeid må styrkes.

- Målet om en rettferdig verdensorden betyr at handels- og bistandspolitikk må legges om i en retning som tar hensyn til miljø og utjamning både i nord og sør.

- Målet om solidaritet og fellesskap betyr arbeid til alle, desentralisert bosettingstilbud, gode velferdsordninger og arbeid for økt mangfold og toleranse i samfunnet.

- Målet om økonomisk demokrati betyr økt innflytelse for arbeidstakerne i kombinasjon med statlig, kommunalt, samvirkebasert og privat eierskap .

Målet om utvida demokrati betyr økt deltakerdemokrati, åpenhet og innsyn.

SVs alternativ til en kapitalistisk økonomi er et sosialistisk samfunn bygget på utvida økonomisk og politisk demokrati. Dette demokratiet må brukes til å skape et samfunn der verdier som solidaritet, fellesskap, likeverd og frihet er retningivende og forpliktende for praktisk politikk. Men sosialisme er mer enn et sett av allmenne humanistiske verdier. Sosialisme er en samfunnsform kjennetegnet av samfunnsmessig styring av økononomien, at folk har makt over sin egen arbeids- og livssituasjon og av en radikal likhet i fordeling av godene. Et sosialistisk samfunn må utvikles innenfor de rammene naturen setter. Dette samfunnet vil ikke bli nådd ved et slag eller én gang for alle, men utviklingsretningen må være mindre klasseforskjeller, og utvida demokrati. Veien fram vil bli en lang prosess, med tilbakeslag og nye framstøt .

4.1. Mål: Ei bærekraftig utvikling

Veksten i menneskehetens uttak av biomasse, klimaendringer, hull i osonlaget, redusert artsmangfold, ødeleggelse av matjord og grunnvann, forurensning og forgiftning utgjør de største miljøproblemene verden står overfor i dag.

Målet er å skape et samfunn som både klarer å avskaffe fattigdom og samtidig fungerer innenfor de rammene naturen setter.

SVs politikk for å møte disse utfordringene er:

Dele godene - redusert forbruk

Ei bærekraftig utvikling globalt er ikke mulig uten at produksjons- og forbruksspiralen i de industrialiserte land brytes. Det betyr at det materielle forbruket for flertallet i de rike landa reduseres. Bare en slik reduksjon i forbruket vil gi økologisk rom for en sosialt og økononmisk forsvarlig vekst i utviklingslanda.

Reduksjon av ressursødeleggende produksjon og forbruk kan utløse sosiale motsetninger. Noen grupper har makt og eiendomsrett til å sikre sine privilegier og høye forbruk. For å unngå dette må samfunnet - på grunnlag av demokratiske beslutninger - fjerne de maktposisjoner som hindrer ei rettferdig, utjamnende fordeling når forbruket skal reduseres.

Det er et viktig mål for SV å redusere det private forbruket i Norge ut fra økologiske hensyn og internasjonal solidaritet. Det gjør høyere kjøpekraft for godt betalte lønnsmottakere til et problematisk krav. Grupper med høy kjøpekraft må proritere andre krav enn økt lønn.

Tvangen til vekst må brytes

Forutsetningen for å kunne ta hensyn til økologien er at den tvangen til vekst som ligger i konkurransen i den kapitalistiske markedsøkonomien blir brutt. Produksjonen skal skje i henhold til ressursbudsjett og ressursregnskap. Den offentlige langtidsplanleggingen må inneholde retningsanalyser som forteller oss hvor den aktuelle ressurspolitikken fører oss. Produksjon som medfører uakseptabel belastning på natur, miljø og/eller folks helse, må stanses.

Produksjon ut fra "føre var" og "vugge til grav"-prinsippene

Vare- og tjenesteproduksjon må underlegges en samfunnsmessig kontroll som gjør at vi anvender "føre var"-prinsippet og "vugge til grav"-prinsippet. Å være "føre var" vil si at tvilen skal komme miljøet til gode og at vi ikke må tillate produksjon som kan være skadelig for miljøet. Å legge "vugge til grav- prinsippet" til grunn vil si at vi ikke bare tar hensyn til om en vare er skadelig i seg sjøl, men også om måten varen er framstilt på er miljøskadelig, hva slags sammenheng den markedsføres og brukes i og hva som skjer med den når den ikke lenger kan brukes. Dessuten må det legges vekt på en vares levetid, fordi lengre levetid vil bety mindre forbruk. Avgiftssystemer og lovverk må derfor utformes slik at en vrir produksjonen over i en mer miljøvennlig retning ut fra en slik helhetsvurdering av miljøkonsekvensene.

Å opprettholde biologisk mangfold er et prioritert satsingsområde nasjonalt som globalt. I dag utnytter en av jordas millioner arter, mennesket, 40 prosent av klodens primærproduksjon. Forståelsen av at industrielt storskalalandbruk reduserer det biologiske mangfoldet dramatisk, må legges til grunn når landbrukspolitikken skal utformes. Hensynet til energiforbruk og biologisk mangfold krever at landbruksproduksjonen må utvikles i en økologisk forsvarlig retning.

Retning: Produksjon i balanse med naturen

Hvis fattige land skal kunne forbruke mer av varer, må vi i den vestlige verden redusere vårt materielle forbruk av varer og energi. Aktiviteter som bidrar til utslipp av CO2 og andre drivhusgasser må reduseres. SV mener derfor at det er helt nødvendig å begrense vare- og persontransport. Dette kan oppnås ved å satse på produksjon nærmere forbrukerne, legge om til miljøvennlige transportmidler og prise transport i forhold til de reelle miljøkostnadene. Riktig bruk av informasjonsteknologi vil også kunne reduserte transportbehovet. Den internasjonale handelen som bidrar til vekst- og forbruksspiralen må reduseres. Ressurser som i dag blir brukt til å skape kunstig etterspørsel gjennom reklame og til å produsere lite nødvendige produkter, må i stedet brukes til å produsere grunnleggende goder - som mat, bolig, utdanning og helsetjenester - til dem som trenger det mest.

Bærekraftige primærnæringer

Matvareproduksjon og annen biologisk produksjon (skog, vilt m.m) må underlegges hensynet til langsiktig ressursforvaltning og tilpasses de økologiske kretsløp. Vannmangel og forsvinnende jordbruksarealer er noen av årsakene til at verdens matvareproduksjon er synkende. Derfor er det viktig å holde dyrka og dyrkbart areal i hevd, også i framtida. Målsetting om en større grad av sjølberging er viktig både i nord og sør. Industrielt storskalalandbruk slik vi kjenner det i en rekke vestlige land medfører forurensning og overforbruk av energi.

På kort sikt kan matproduksjonen opprettholdes gjennom massiv innsats av fossil energi og avansert teknologi. På lengre sikt må kosthold og produksjonsmåter endres fordi vi allerede har overskredet viktige grenser for hva naturen kan tåle. Korn må først og fremst betraktes som menneskemat, og bruk av korn til dyrefor bør derfor begrenses. Husdyrhold er et verdifullt supplement for å omdanne gras som ikke kan utnyttes til menneskeføde, til melk og kjøtt.

For å oppnå bærekraftige primærnæringer må allsidighet foretrekkes. Dette innebærer at nye bygdenæringer blir utvikla i kombinasjon med økologisk riktig produksjon. Det bør stimuleres til primærnæring i kombinasjon med andre primærnæringer - og med tertiær/sekundærnæringer.

Verdensfiskeriene er i nedgang. Overfiske fra trålerflåten truer både fiskebestandenes evne til å fornye seg og livsgrunnlaget til millioner av kystfiskere. Verdens fiskeriressurser må derfor underlegges ei samfunnsmessig styring. Fiskeriressurser som fiskes i internasjonalt farvann må beskattes med utgangspunkt i prinsipper som er nedfelt i en egen FN-konvensjon om internasjonale fiskerier. SV går mot å gjøre produktkvoter i primærnæringene omsettelige.

I løpet av de siste hundre årene har verdens tredekke skrumpet inn med en femtedel. De resterende skogsarealene i verden må - både i nord og sør - forvaltes på en mer bærekraftig måte.

Både knappe og fornybare ressurser må be­skattes utfra strenge økologiske hensyn. Energiressurser som olje og vannkraft må under­legges ei sam­funnsmessig styring som setter miljøinteresser foran ka­pitalinteresser og generell forbruksvekst i rike land.

Energi, arbeidsplasser og næringspolitikk

Utvinningstakt og forbruk av energi i vesten må reduseres. Bruk av olje og kull må trappes ned til fordel for andre og mindre forurensende energikilder. Norge bør eksportere naturgass, dersom denne bidrar til at importlanda reduserer sitt forbruk av mer forurensende energikilder som atom- og kullkraft. Det må satses mye sterkere på forskning for å forbedre og utvikle nye og ikke forurensende energiformer. Vann- , bølge- og vindkraft, sol - og bioenergi bør bli framtidas viktigste energikilder.

SV mener at hensynet til miljøet alltid må ivaretas når nye arbeidsplasser skapes. Mindre satsing på energi- og kapitalkrevende arbeidsplasser, kan føre til at flere mennesker kommer i arbeid. Kystfiske og økologisk landbruk viser at miljø- og sysselsettingshensyn kan gå hånd i hånd. Miljøvennlige arbeidsplasser oppnås også ved å satse på jernbane og buss framfor fly og motorvei, på energiøkonomisering, og på arbeidsplasser innenfor gjenbruk, resirkulering og gjenvinning. Men verdiskaping er mer enn industri. Verdiskaping dreier seg ikke minst om arbeidsplasser innenfor velferdsstaten.

SV mener at nærings- og skattepolitikk må vektlegge miljøhensyn. Overgang fra investeringer i veier, oljevirksomhet og tungindustri til jernbane, energisparing og miljøteknologi i i-land er eksempler på en miljøvennlig næringspolitikk. Mål­set­tin­ger om en mindre energi- og ressursintensiv pro­duk­sjon, mindre energifor­bruk og min­dre langtransport forutsetter at skatter og avgifter vris i miljøvennlig retning.

Retning: Teknologi og kunnskap i menneskehetens tjeneste

Behovet for å styre utviklinga av ny teknologi og nye informasjonskanaler er enormt. SV vil overføre kontrollen med den teknologiske utviklinga fra markedet til folkevalgte organer. Viktige etiske veivalg skal ikke tas av dem som har sterke økonomiske interesser knytta til resultatet.

Et program for en sosial og økologisk bruk av teknologi må innebære at teknologene presenterer mulighetene og dilemmaene for offentligheten. Offentlighetens innsynsrett i forskningen må lovfestes. På den andre sida må prinsippet om forskningens frihet vernes - ikke minst mot forsøk på politisk overstyring og mot bruk av hemmelighold. Produkter fra kjemisk industri, legemiddelindustri o.l. har ei sammensetting som gjør at en ikke overskuer langtidsvirkninger. I slike bransjer skal produktet presenteres for offentlig tilsyn før de slippes ut på markedet. Noen produkter som f.eks lege- og plantevernmidler bør bare godkjennes dersom de erstatter produkter som allerede er på markedet. For andre produkter må en vinne erfaring gjennom en prøveperiode før det gis varig tillatelse til omsetning. Et viktig prinsipp, ikke minst i biologisk produksjon, er å satse på mangfold, ikke i varemerker, men i valg av teknologier. Ellers kan en uforvarende binde seg til ei skeiv utvikling som ikke lar seg snu, eller ensidig til produkter som brått blir uaktuelle. Private profitthensyn må ikke få avgjøre hva det blir forsket i. Samfunnet må sikre at det avsettes nok midler til at den frie grunnforskningen får utvikle seg. Kjønnsbetinga forskjeller i fordeling av ressurser til forskning og kompetansebygging må synliggjøres og utjamnes.

Den teknologiske utviklinga har økt mengden informasjon og skapt nye former for kommunikasjon. SV mener at den største utfordringa her er hvordan man skal gjøre den nye teknologien tilgjengelig for flest mulig . Innsikt i bruken av og mulighetene ved avansert teknologi må inn i skole og arbeidsliv i mye sterkere grad. Offentlige institusjoner som biblioteker og skoler/universiteter må satse på spredning av informasjon om moderne datateknologi.

Det er viktig at det ikke oppstår nye sosiale skiller knytta til tilgangen på kunnskap og informasjon. Et slikt skille kan komme til å gå mellom kvinner og menn. Bruken av datamaskiner og annen høyteknologi er i dag klart mer utbredt blant gutter enn jenter. SV vil at skolen i sitt arbeid med data og kommunikasjon skal legge spesiell vekt på å nå fram til jenter. Det må arbeides for at institusjoner og organisasjoner med appell til kvinner skal tilby informasjon og programvare som lettere kan nå jenter.

Teknologi og miljø

I ei bærekraftig utvikling i den fattige delen av verden er ny teknologi ikke uten videre frigjørende. Matproduksjon med utgangspunkt i bioteknologi vil trolig gi mer mat på kort sikt, men føre med seg alvorlige skadevirkninger på lengre sikt. Ved satsing i stor skala på noen få arter vil artsmangfoldet etterhvert bli mindre, og jordkvaliteten forringa. Grunnlaget for all mat til både mennesker og dyr er plantenes evne til fotosyntese og formering. Frisk , dyrkbar jord og genetisk variasjon er nødvendig for å opprettholde disse grunnleggende livsprosessene. Som en følge av store flernasjonale selskapers profittmotiverte satsing kan naturlig forekommende plante- og dyreraser forsvinne. SV er mot utsetting av organismer som kan spres på uforutsett vis eller fører til ensretting av artene og derved reduserer naturens genetiske mangfold.

Styringa med gen- og bioteknologisk utvikling må bli strengere, og det må etableres internasjonale regelverk for patenter. Det må settes grenser for hva som kan forskes på. Tilgjengeligheten til og bruken av forskningsresultater må også begrenses. SV går derfor inn for å forby forskning på befruktede egg og fostre. SV går også inn for forbud mot at forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner, arbeidsgivere e.l. skal kunne bruke genetiske opplysninger. SV er positiv til genterapi på kroppceller som har som siktemål å helbrede mennesker. Men vi tar avstand fra enhver form for terapi som har til hensikt å "forbedre" menneskene, og går derfor mot genterapi på kjønnsceller. SV går mot kryssing av artsgrenser inn i og mellom høyere dyrearter. SV går mot patent på naturlig forekommende organismer og genetisk materiale. SV sier nei til enhver helhetlig patent på menneskets gener (det menneskelige genom).

4.2. Mål: En rettferdig verdensorden

Skal vi kunne styre ut i fra økologiske og sosiale mål, må arbeidsdelinga i det kapitalistiske verdensmarkedet legges om. For å unngå den store forurensingen og energibruken som følger med økt transport, må utenrikshandelen mellom mange land begrenses. Sjølve vareproduksjonen må bli mer lokal. Politikken må skjerme særlige viktige områder. Offentlige innkjøp og støtte kan hjelpe fram produksjon som ønskes i landet.

Ingen land kan i dag skjerme seg helt fra verdensøkonomien uten at det får dramatiske konsekvenser for folks levestandard. Ei sosialistisk utvikling i Norge vil måtte skje med utgangspunkt i den plass norsk økonomi har i den internasjonale arbeidsdelinga. Det er vanskelig å tenke seg at ei radikal omforming av samfunnet kan skje i et land aleine. Uten at det foregår ei tilsvarende utvikling i flere andre land vil motstanderne av radikale endringer mobilisere sine ressurser internasjonalt og effektivt hindre at et enkelt land fører en politikk som avviker for sterkt fra den som føres i andre vestlige land.

For å nå målet om en mer rettferdig verdenshandel, vil derfor de fleste tiltak måtte iverksettes på verdensbasis.

Retning: økonomisk utjamning og styring

Rettferdig handel

Dagens internasjonale handelsordning er grunnlagt i et ønske om mer internasjonal handel. Verdensbanken, Det internasjonale pengefond og GATT (nå WTO - Verdens handelsorganisasjon) har hatt mer internasjonal handel, og mindre proteksjonisme som mål siden slutten av andre verdenskrig. Dagens markedsliberalistiske handelsmønster virker negativt inn både i forhold til fordeling, bosettingsmønster, miljø og utnyttelse av ressurser. Handelsmønsteret viderefører utbyttinga av u-landa, som blir dermed blir bundet opp til fortsatt råvareproduksjon. De liberalistiske handelsordningene hindrer også land i den fattige delen av verden i å innføre de beskyttelsestiltak og den råderetten over egne ressurser som mange vestlige land gjorde bruk av i si eiga industrielle utvikling.

Mange land i sør har økonomier som er ekstremt avhengige av enkelte rå­varer eller er sterkt svekka av gjeldsbyrder. SV mener vestlige land har et spe­sielt ansvar for å ret­te på disse forholda. Gjennom en ster­ke­re FN-til­knytning bør de internasjonale finansinstitusjonenes målset­tin­ger en­dres til fordel for svake økonomier i fattige land. Høyere råvarepriser, investeringshjelp for å øke muligheten for bearbeiding av egne råvarer og gjeldssletting, er tiltak som kan bety mye for den tredje verdens utviklingsmuligheter. U-land må får mer innflytelse innenfor internasjonale finansinstitusjoner, økt herredømme over egne ressurser, friere tilgang på teknisk kunnskap og lettere adgang til markedene i industrilanda. Men de store klasseforskjellene som finnes i mange u-land må også bekjempes. Bare da vil de skisserte tiltaka virke til beste for hele befolkningen.

Norge kan bidra til en mer rettferdig verdenshandel ved å støtte og stimulere norsk næringsliv til å inngå tosidige avtaler med små enheter utenfor de flernasjonale konsernene.

Et annet tiltak er at den norske stat inngår tosidige handelsavtaler med land i den tredje verden. Videre må import til vårt land vris fra rike land, f.eks. innen EU, til fattige land i den tredje verden.

Men Norge må være varsom med import av matvarer fra u-land der befolkningen sjøl har bruk for disse varene. Det er også viktig å stimulere til økt regionalt samarbeid og handel i sør. Dette vil kunne bidra både til å bryte noe av avhengigheten av råvareeksport til vesten, og stimulere til at næringslivet i landa blir sammensatt slik at det skjer utvikling.

Internasjonal varehandel er nødvendig fordi råvarene i verden er ulikt fordelt, og fordi det enkelte land har ulike forutsetninger for å kunne videreforedle på en økologiske forsvarlig måte. Særlig fattige land i den tredje verden er avhengig av eksportinntekter for å kunne bygge opp sitt eget næringsliv. Men for å bygge opp en økologisk forsvarlig handel vil det være nødvendig med helt andre virkemidler enn dagens. I tillegg til å stille miljøkrav til ferdigproduserte varer, må det også stilles krav for å vri sjølve produksjonen over i mer miljøvennlig retning. Handelen må begrenses for å unngå forurensende transport. Det bør stimuleres til økt grad av sjølberging. Ensidige tollmurer kan være fornuftige for u-land fordi de sikrer ei delvis frikobling fra verdensøkonomien, men er ingen løsning for Norge.

SV går inn for at Norge skal kunne iverksette tiltak mot import fra bedrifter som ikke følger FNs minstekrav angående demokratiske og faglige rettigheter eller bruker barn i industriproduksjon. FN-konvensjonen om barns rettigheter og ILO-konvensjonen om minimumsalder for å kunne ta arbeid (ILO: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) må følges opp i praksis. SV støtter videre norsk LOs krav om at forbud mot barnearbeid skal tas inn i sosiale klausuler i handelsavtaler - f.eks i GATT-sammenheng, og kravet om at norske selskaper som handler med u-land ikke må samhandle med bedrifter som baserer seg på barnearbeid.

SV går imot norsk eksportstøtte. Men vi går inn for at Norge etter forutgående forhandlinger skal kunne iverksette tiltak mot import fra et land, dersom handelsunderskuddet blir dramatisk. SV vil videre arbeide for at økt industriell produksjon for norsk hjemmemarked og økt grad av videreforedling av norske råvarer reduserer norsk import.

Bistand

Det er et stort behov for økonomisk hjelp i form av bistand fra nord til sør i åra som kommer. SV mener at Norge har en særlig forpliktelse til å bidra til utvikling i den fattige verden, også gjennom bistand. Men det er viktig at bistanden brukes bedre enn i dag. Politisk de­mo­krati­se­ring må vurderes i sammenheng med økono­misk og so­sial utvik­ling. SV går inn for at økonomisk støtte til u-land må knyttes til krav om demokrati, respekt for menneskerettig­he­ter og at bare en begrensa andel av BNP (brutto nasjonalproduktet) går til militære utgifter. SV mener at en viss andel av internasjonale bistandsmidler skal gå til sosiale formål og at det som motytelse stilles krav om at en bestemt andel av mottakerlandets BNP brukes til sosiale formål. De frivillige organisasjonene utgjør en viktig del av den norske bistandspolitikken. Denne rollen bør styrkes ved at organisasjonene får ansvar for å rette sin bistand inn mot lokale prosjekter som knyttes opp mot lokale, folkelige organisasjoner eller myndigheter. Et overordna mål for bistanden må være at den er mottakerorientert, det vil si at mottakernes behov og ønsker skal tillegges avgjørende vekt av norske myndigheter.

Økonomiske styringsredskaper

Både in­ternasjonalt og nasjonalt er utfordringa å bygge opp systemer som beskytter arbeids­plasser, miljø og sosiale rettigheter framfor størst mulig fortjeneste for kapitaleierne. Forutsetningen for å nå dette målet er demokratisk styring over den internasjona­le økonomien. Derfor må internasjonale sty­ringsinstrumenter og organer bygges opp, men dette er også en kamp som må foregå innad i hver enkelt region og nasjon. Det er viktig å videreutvikle de styringsredskapene som er bygd opp, ikke bygge dem ned, slik en blant annet ser innenfor EU-systemet.

Både globalt og regionalt finnes det i dag internasjonale organisasjoner som kan brukes til å få større folkevalgt styring med kapitalbevegelser, investeringer og handel. Problemet er at disse organisasjonene i dag har som målsetting å hindre offentlig innsyn og kontroll og fjerne demokratiske styringsredskaper. Store internasjonale organisasjoner som WTO (GATT), Verdensbanken og Valutafondet er oppretta for helt andre formål enn å utvikle folkevalgt kontroll over økonomi og miljø. Det vil derfor være vanskelig å endre disse organisasjonene grunnleggende uten at kriseutviklinga i verdensøkonomien tvinger fram endringer i disse organisasjonene. Norsk medlemskap i WTO o.l. må vurderes i forhold til verdien av deltakelse og faren for økonomiske straffetiltak ved å gå ut. SV vil arbeide for at det opprettes internasjonale avtaler og nettverk underlagt FN som legger miljø- og utviklingsinteresser til grunn.

SV vil arbeide for at Norge blir et foregangsland for å få innført en internasjonal skatt på all valutahandel, og et internasjonalt avgiftssystem på uttak av ikke fornybare naturressurser. Nasjonalt vil SV arbeide for økt bruk av miljøavgifter som vrir forbruk og produksjon over til mer miljøvennlige alternativer. SV vil også arbeide for aktiv bruk av konsesjonslover, statlig forkjøpsrett og ulike forbud og reguleringer som bidrar til ei mer rettferdig fordeling og til å løse miljøproblemer.

SV mener at aktiv bruk av nasjonale og lokale styringsredskaper vil bidra til å gjenvinne økonomisk styring. Nasjonalstaten kan brukes til å legge rammebetingelser for ei sosialistisk utvikling ved å styrke statlig eiendoms- og bruksrett til naturressurser for å hindre at fortjenesten går til private, kommersielle interesser. For norsk økonomi er det strategisk avgjørende at samfunnet kontrollerer bruken av naturressurser som olje, gass, fossefall og fisk.

Statlig styringsrett over kredittinstitusjonene er også en nødvendig, men utilstrekkelig, betingelse for økonomisk demokrati. Erfaringene fra Norge i 70-åra og i begynnelsen av 80-åra viser at politisk styring uten statlig eierskap i store deler av bank og kredittvesenet var umulig å gjennomføre. Statlige kredittinstitusjoner og statlige overføringer kan være politiske styringsinstrumenter som legger rammebetingelsene for investeringer - og dermed sysselsettingsnivået - både i oljeutvinning, husbygging og helsevesenet.

Statlig eierskap av tunge kredittinstitusjoner er forutsetninger for å forhindre kapitalflukt og valutaspekulasjon. Et aktivt statlig eierskap aktualiseres dessuten av EØS. Nedbyggingen av tidligere konsesjonsvern har åpnet for utenlandsk oppkjøp av større norske finansinstitusjoner. Det har hittil vært brei politisk enighet om at de store enhetene skulle være på nasjonale hender. Statlig eierskap i en majoritetsposisjon er det eneste realistiske alternativ for å oppfylle denne målsettinga. Dette vil sikre et stabilt og langsiktig nasjonalt eierskap.

4.3. Mål: En fredelig verden

En hovedgrunn til konflikter, som vil forsterkes framover, er urettferdig fordeling av goder og strid om ressurser, som kontroll over vann. Imperialisme og en aggressiv politisk og økonomisk nasjonalisme skaper krig.

Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Vår visjon er en fredelig verden - en verden der konflikter løses uten krig og vold. Atomvåpen og kjemiske våpen må forbys og avskaffes. Forhandlinger om en konvensjon som forbyr atomvåpen etter mønster av konvensjonene om kjemiske og bakteriologiske våpen må begynne nå, slik at vi kan gå inn i et nytt årtusen med en traktat som binder verden til en fastsatt tidsplan for varig avskaffelse av alle atomvåpen. Omfanget av konvensjonelle våpen må kraftig reduseres. Militær nedrustning frigjør store pengesummer som kan brukes på miljø- og utviklingstiltak. Det må satses mer på ikkevoldelig forsvar og på at konflikter blir løst gjennom forhandlinger. SV ønsker et nasjonalt, defensivt folkeforsvar, med en militær, en ikkevoldelig og en sivil beredsskapsdel. Internasjonale domstoler, som f.eks Haag-domstolen må brukes og forbedres. Menneskerettighetene må bli rettesnor for politikken som føres både i og utenfor et lands grenser.

Retning: Regional og global sikkerhet

Miljø, sikkerhet og rustningskontroll er internasjonale spørsmål som krever overnasjonale løs­nin­ger. SV går imot oppbygging av nye maktblokker, NATOs atomstrategi, og går inn for at NATO avvikles til fordel for et alleuropeisk sikkerhetssystem. Dersom det viser seg at dette ikke er mulig, må Norge gå ut av NATO. SV vil arbeide for å styrke regionale og verdensomspennende sikkerhetssystemer med regelverk og sanksjonsmuligheter overfor medlemslanda. Disse systemene må knyttes opp til eller under­legges FN.

Internasjonal våpenhandel utenfor demokratisk kontroll er en av de viktigste årsaker til menneskelige tragedier verden over. SV mener at Norge skal stanse all eksport av våpen og ammunisjon til land i krig eller borgerkrig, land som bryter menneskerettighetene og land som opptrer truende overfor naboland. SV vil arbeide for internasjonale avtaler som sterkt begrenser internasjonal handel med våpen.

SV mener at FN bør bli den sentrale ramme for globalt samarbeid om sikkerhetspolitikk, miljøpolitikk, økonomisk politikk og menneskerettighetsspørsmål. SV mener at Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) bør være den sentrale rammen for regionalt samarbeid i Europa om sikkerhetspolitikk, økonomisk politikk og menneskerettighetsspørsmål, mens FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE) fortsatt bør være den viktigste rammen for regionale miljøavtaler i Europa.

Der­som FN skal kunne spille en sjølstendig internasjonal rolle, må organisasjonen også få tilført makt og midler som står i forhold til de oppgaver som skal lø­ses. FN må videre ha mulighet for å gjennomføre fredsskapende og fredsbe­va­rende operasjoner når det er brei enighet om dette. Slike operasjoner må være underlagt FN-kommando og ha internasjonalt aksepterte målset­tinger som sitt grunnlag. En stormakts bruk av militærmakt på fremmed jord - både i og utenfor FN-systemet - for å for­svare egne interes­ser, kan imidlertid aldri aksep­teres.

Etter at Sovjetunionen ble oppløst, er maktbalansen i FN sterkt forrykka til USAs og Vestens fordel. Dette har ført til at FN er blitt brukt til å gjennomføre såkalte fredsbevarende operasjoner som dekke for USAs stormaktsinteresser. Fredsskapende aksjoner må bygge på enstemmighet i Sikkerhetsrådet og ha allmenn tilslutning i FNs generalforsamling. FN må ikke delta i fredsskapende operasjoner som innebærer at FN blir et redskap for stormaktsinteresser eller fatte tvetydige vedtak om bruk av makt som stormakter kan bruke til å fremme sine egne interesser. Alle fredsskapende operasjoner må være underlagt FN-kommando og operere under FN-flagg. De må bestå av tropper fra flere land og ha politisk støtte fra FNs hovedforsamling.

For å unngå stormaktsdominans i militære FN-operasjoner er det viktig å bygge opp en fast praksis på at FN sjøl leder alle FN-aksjoner, at utviklingsland får økonomisk støtte til å stille med tropper og at også sjømilitære og luftmilitære styrker i FNs medlemsland øremerkes for FN-aksjoner.

Også framveksten av regionale fredsbevarende og fredsskapende institusjoner og avtaler innenfor rammen av FN har SVs støtte. I Europa må militærblokker som NATO og VEU erstattes av en felles sikkerhetsorganisasjon for hele Europa. Et styrka OSSE vil kunne forebygge og forhindre bruk av militær makt for å oppnå økonomiske og territorielle gevinster. OSSE må i framtida utstyres med et sikkerhetsråd og ha mulighet til å fatte vedtak på avgrensa områder med kvalifisert flertall, og OSSE må gis et finansielt grunnlag for å trappe opp sin virksomhet og for å fungere som en alleuropeisk sikkerhetsordning.

FN har i dag en viktig rolle som mekler og møteplass for verdensnasjoner, ikke minst når stormaktene har motstridende interesser. Men det foregår også en maktkamp mellom stormaktene og allianser av stater om å bruke FN for sine formål. Vetoretten i Sikkerhetsrådet i mellomstatlige konflikter bidrar til å dempe motsetninger mellom stormaktene og må fortsatt opprettholdes i FN-systemet.

Dersom FN skulle bryte dette prinsippet vil det øke faren for at FN går i oppløsning som følge av økte motsetninger mellom stormaktene. Vår visjon om et verdenssamfunn med endra maktstrukturer innebærer imidlertid at vetoretten innenfor områder som miljø og sikkerhet bør oppheves på lengre sikt. Sammensettinga av Sikkerhetsrådet må også endres. I tillegg til at rådet i større grad må avspeile dagens internasjonale maktforhold, må den permanente representasjonen utvides med en representant hver fra Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I spørsmål om sosial og kulturell utvikling, helse og utdanning, må FN spille en mer sjølstendig rolle. FNs budsjett må styrkes ved at verdenssamfunnet krever at stormaktene må yte mer.

Den største langsiktige utfordringa i vår verdensdel er de store sosiale og økonomiske forskjellene mellom øst og vest. Vesteu­ropeis­ke land må bidra til å bygge opp de nye økonomiene. Gjen­nom økonomisk hjelp og økt handel vil en kunne skape større sosial sikkerhet og mulighet til å bygge opp en fungerende offentlig sektor. Teknologi, energi og penger er og­så nødvendig hvis man skal kunne bygge ned de mange atom- og kullkraftverkene i Øst-Europa, og dermed fjerne et av Europas alvorlige miljøproblemer.

Folkevandringer

Ei mer rettferdig fordeling av ressursene globalt og fredelig løsning av konflikter er det eneste som vil løse problemet med folkevandringer og flyktningstrømmer, men dette vil det ta tid å få gjennomslag for. I mellomtida må rike land ta størstedelen av ansvaret for å sikre folk på flukt et verdig liv - enten i sine nærområder - eller i våre egne land. Prinsippene om beskyttelse i nærområdene må ikke redusere den enkeltes rett til å søke asyl i et annet land.

SV går inn for at mennesker i massefluktsituasjoner også må be­handles som flyktninger, og at Norge må sette, vedta og følge mer liberale kriterier for miljø- og krigsflyktninger og mennesker som er forfulgt p.g.a. etnisk eller religiøs tilhørighet. Norge må også arbeide for det samme i internasjonale fora. FNs flyktningedefinisjon må utvides tilsvarende. SV går inn for å opprette et fond i regi av FN som skal omfordele økonomiske ressurser til land som tar i mot mange flyktninger. Regionale løsninger på flyktningeproblemer er positivt. Rike vestlige land kan imidlertid ikke skyve fra seg an­svaret sitt ved å vise til dette. I Norge har vi bedre forutsetninger for å integrere flykt­ninger og innvandrere i samfunnet enn det de fleste u-land har.

SV mener at Norge skal ta imot og gi opphold til mennesker som har desertert eller nektet militæret i land hvor det er krig eller fare for krig. Forholda må legges best mulig til rette for at flyktninger som ønsker det skal vende tilbake til sine hjemland. SV går mot tvungen hjemsending av flyktninger.

Retning: Nordisk sikkerhet

Sjøl om de nordiske land har valgt ulik EU-tilknytning, er det et faktum at ingen av de nordiske land er medlem av Vestunionen (VEU). Dette sammen med felles behov for en ny sikkerhetspolitikk, etter militærblokkenes sammenbrudd, har gitt nye muligheter for felles nordisk sikkerhet.

De nye sikkerhetspolitiske utfordringene Norge og Norden står overfor, er ikke først og fremst knytta til truslene om et militært angrep, men derimot til trusler i form av sosial og etnisk uro i Nordens nærområder, trusler fra atomvåpen og atomkraftverk i Nordens nærområder og truslene om et mulig miljøsammenbrudd.

SV mener at den kalde krigens snevre definisjon av sikkerhetspolitikk og sikkerhetspolitiske utfordringer må erstattes av et nytt sikkerhetsbegrep som inkluderer:

De nordiske land samarbeider idag militært på flere områder, først og fremst innen militærteknologi. SV ønsker et tettere nordisk forsvarssamarbeid, noe som kan føre til betydelige reduksjoner i forsvarsutgiftene og være et viktig nedrustningsarbeid. SV vil gå inn for utdanning av felles nordiske militære styrker som kan stilles til rådighet for FN.

Videre vil SV, sammen med sine nordiske søsterparteier, gå inn for opprettelse av Norden som atomvåpenfri sone og for opprettelse av et nordisk miljøforsvar som kan stå for miljøovervåkning, katastrofeberedskap og tiltak for å bedre miljøkvaliteten.

Nordisk sikkerhet må utvikles gjennom Nordisk Råd og gjennom de andre regionale samarbeid i Nordens nærområder som for ekesmpel Barentssamarbeidet og Østersjørådet. Å bidra til ei demokratisk utvikling og bedring av levestandarden i øst representerer ei viktig sikkerhetspolitisk utfordring for Norden. Ved å trekke disse landa inn i et aktivt politisk samarbeid på en rekke områder kan Norden bidra til å trygge de skjøre østeuropeiske demokratiene, avhjelpe sosial nød, hindre østeuropeisk isolasjon og bidra til et alleuropeisk samarbeid.

Retning: Overnasjonale og nasjonale løsninger

Overnasjonalitet som virkemiddel

Grenseoverskridende utfordringer kan ikke løses av ett land aleine. Forpliktende former for internasjonalt samarbeid trenges for å løse krig/fred problemet samt de globale og regionale miljøtruslene. Den internasjonale domstolen i Haag må brukes og forbedres. FN må kunne ta initiativ til å kreve land med indre eller ytre konflikter inn for internasjonale domstoler. Bruk av domstoler må ikke være frivillig for de involverte partene. FN må videre få sanksjonsmuligheter overfor land som ikke retter seg etter domstolens kjennelse. Den globale fattigdommen og nøden krever nye former for global solidaritet og utjamning. SV vil støtte arbeidet for overnasjonale løsinger innenfor rammen av OSSE, Europarådet, FN og FNs underorganisasjoner.

I forhold til slikt samarbeid vil SV kreve at medlemsstater må ha rett til å ha høyere standarder nasjonalt - f.eks i forhold til miljø - enn de overnasjonale sammenslutninger kan bli enige om. I spørsmål knytta til fred og sikkerhet er det viktig at det ikke kreves fullstendig enighet.

SV er tilhenger av en begrensa overnasjonalitet. Spørsmål som kan løses nasjonalt eller lokalt bør ikke bli en sak for overnasjonale organer. Det vil svekke demokratiet, skape større byråkrati, og svekke folks innflytelse over egen situasjon. Den overnasjonalitet som Den Europeiske Union innebærer, er i strid med SVs prinsipper og politikk. Unionens grunnlag - samordning av den økonomiske politikken - medfører at enkeltlandas politikk på de fleste samfunnsområder blir sammenvevd med EUs. Dette fører til at helt nødvendig nasjonal handlefrihet overføres fra nasjonale folkevalgte organer til EU-byråkratiet, med manglende demokrati som konsekvens.

Nasjonalstaten

Det er riktig og viktig å opprettholde sjølstendige stater. Først og fremst for å sikre rettferdige maktforhold og demokratiet innad i staten. I en sjølstendig stat er det mulig for forskjellige grupper å organisere og kjempe for sine interesser. Den nordiske velferdsstatsmodellen er utvikla på nasjonalstatsnivå - etter at arbeiderbevegelsen vant stadig mer makt og innflytelse nasjonalt - gjennom en sterk fagbevegelse og politiske partier. Det er ikke sannsynliggjort at disse landevinningene uten videre kan overføres til en overnasjonal union. SVs mål er at Norge går ut av EØS. Så lenge Norge er med i EØS går SV inn for å bruke vetoretten når direktivforslag strider mot SVs prinsipper

I en sjølstendig stat kan en søke å styre økonomien, blant annet for å unngå arbeidsløshet, trass i innvevinga i det kapitalistiske verdensmarkedet. I overnasjonale sammenslutninger vil derimot overklassen av kapitalister og byråkrater lett knytte kontakt med eliter fra andre land. Men de vanlige arbeidende lag av befolkningen blir nye "lokale" underklasser. Forskjellig språk, kultur, og mangel på økonomiske ressurser gjør allianser med folkelige grupper på tvers av landegrensene, mot eliten, vanskelig.

4.4. Mål: Solidaritet og fellesskap

Målet er et samfunn bygd på solidaritet, der alle yter og får, der ingen unndrar seg sin innsats, og der folk ser seg tjent med å løse sine problemer i fellesskap. Men utjamning av godene og større likeverd i samfunnet betyr ikke at mennesker skal bli likedanne. Tvertimot kan omfordeling åpne for større mangfold fordi alle får større muligheter til å rå over sine liv og utvikle sine evner og interesser. Utfordringa er å skape arenaer for fellesskap, der menneskene får lyst til og interesse av å delta. Frivillig samvirke kan gi rom for personlig initiativ, skapende evner og fantasi.

Frihet og likeverd

Et solidarisk samfunn må gi rom for enkeltmenneskene. Idealet er at hver enkelt skal kunne styre sitt eget liv, ikke være under herredømmet til andre mennesker eller til upersonlige "systemer". Også de som går på tvers skal ha en plass. Et solidarisk samfunn har ingen oppskrift på hvilken livsstil som passer den enkelte best.

Et samfunn med større økonomisk likhet og en arbeidsplass til alle, vil bidra til å virkeliggjøre SVs mål om likeverd mellom kjønn, mellom mennesker med ulik seksuell legning og mellom folk med ulik etnisk bakgrunn, religion og livssyn. Men spenninger omkring religion og livssyn vil neppe forsvinne en gang for alle. Ønsket om kulturelt mangfold innebærer en kamp for et samfunn der toleranse og humanisme er grunnverdier.

Retning: Arbeid og livskvalitet

SVs mål er arbeid til alle. Spesielt viktig er det å hindre at det vokser fram en ny varig, fattig underklasse, et trygdeproletariat. Det er ille for dem det gjelder; det undergraver stillinga for lønnstakere, og det skaper et dårligere samfunn for alle. Vold, kriminalitet og rasistiske tendenser er noen av de virkninger vi kan frykte ved ei utvikling mot et slikt usikkert samfunn. De økonomiske kostnader samfunnet må bære ved at folk blir utestengt fra arbeidsmarkedet er også store: trygdestønader, manglende skatteinntekter og tapet av den verdiskaping det enkelte menneske bidrar med gjennom sitt arbeid.

Å godta arbeidsløshet er å godta sløseri med menneskelige ressurser, med kreativitet og innsatsvilje. Det er derfor av nasjonal interesse at alle får mulighet til å skaffe seg inntektsgrunnlag der de bor. Ved å skape nye arbeidsplasser i distriktene kan også den høye ledigheten i Oslo og andre store byer dempes. Forvaltninga av ressurser må styres til fordel for arbeidsplasser. Det er mulig å skaffe nye arbeidsplasser ved aktiv bruk av hjemmemarkedet, økt videreforedling, økt satsing på offentlig sektor samt privat og offentlig tjenesteyting. En forutsetning for å få dette til er ei solidarisk deling av arbeid og inntekt.

Men solidariteten kan ikke bare gå fra det ene mennesket til det andre. SV forutsetter også ei anna fordeling av økonomiske ressurser og inntekt mellom kapitaleiere og ansatte. De rike og velstående må yte langt mer til fellesskapet. Noen har for mye, andre har for lite. Derfor blir omfordeling nøkkelen til et mer rettferdig samfunn med styrka livskvalitet for oss alle.

I dag finner vi til dels betydelige forskjeller i inntekt mellom kvinner og menn. Forskjeller mellom kvinner og menn med samme utdanning og stilling, og ikke minst mellom yrker/bransjer der menn er dominerende og der kvinner er dominerende. SV vil arbeide aktivt for å utjamne disse forskjellene. Både gjennom å se grundigere på bedrifters lønnspolitikk og ikke minst å utfordre fagbevegelsen til å prioritere lavtlønna kvinneyrker. SV mener at fagbevegelsen bør gjøre likelønnsspørsmålet mer sentralt i framtidas lønnsoppgjør.

I vårt land, og, ikke minst i land utenfor Norden, vil kortere arbeidstid både kunne gjøre det mulig for flere kvinner å gå ut i jobb og gi flere kvinner anledning til å gå over fra deltid til heltid, med de muligheter dette gir både for høyere inntekt og bedre sosiale rettigheter.

Fagbevegelsens utfordringer

Endringer i samfunnet stiller fagbevegelsen overfor nye utfordringer. Fagbevegelsen må både ivareta den tradisjonelle arbeiderklassen og de nye lønnstakersgruppenes interesser. Fagbevegelsens umiddelbare oppgave er å motvirke at arbeidskraften selges på urettferdige betingelser. Fagbevegelsen er samtidig en nødvendig del av et levende demokrati. Svekkes fagbevegelsen får arbeidsgiverne og dermed høyresida økt makt og innflytelse.

SV går inn for frie lønnsforhandlinger mellom partene, og vil støtte tiltak som kan redusere lønnsforskjellene. Vi ønsker overskuddskontroll for å forhindre at lønnsmoderasjon gir ekstra overskudd og økt aksjeutbytte til eiere.

Samtidig må fagbevegelsen ta hensyn til at en rekke politiske beslutninger får større betydning for de ansattes lønns- og arbeidsvilkår enn sjølve lønnsforhandlingene. Eksempler på dette er skatte- og avgiftspolitikk og rentepolitikk. Kamp for faglige rettigheter og arbeidsmiljø vil også i framtida komme til å stå sentralt

Lønnskamp vil fortsatt være viktig, men må kobles til økologiske rammebetingelser, solidariske løsninger og ei mer rettferdig omfordeling. Fagbevegelsen har også ansvar i forhold til å nå målene om redusert forbruk og ei bærekraftig utvikling.

Tid som ressurs

SV vil arbeide for bedre vekstvilkår for gjensidig hjelp og omsorg utenfor arbeids­plas­sen. SV vil tilbakeføre vik­tige oppgaver til folks nærmiljø. Men forutsetningen er at omsor­gen i nær­mil­jøet i li­ke stor grad skal ivaretas av menn som av kvinner. Nøkkelen blir der­med ar­beidstidsreformer som benyttes av menn og kvinner i like stor grad, og som dermed fører til ei reell deling av arbeidet, ute og hjemme.

SV går inn for 6-timersdag og ulike former for deling av arbeid. Dette er tiltak som gir lavere ledighet, skaper ei mer rettferdig fordeling og et samfunn der mennesker har mer tid for hverandre. Fastsettelse av lønnskompensasjon og sikring av faglige rettigheter må ivaretas i forhandlinger mellom arbeidslivets parter. SV som parti mener at lønnskompensasjon, skatteomlegginger, velferdsordninger o.l. samla må trekkes inn i mer omfattende reformer, og går videre inn for som et minimum at de lavtlønte skal sikres full lønnskompensasjon.

På den måten reguleres samtidig privat forbruk til fordel for fellesskapsløsninger og offentlig forbruk. SV mener deling av arbeid og arbeidstidsreformer best gjennomføres som trepartsforhandlinger mellom arbeidsgiverne, fagbevegelsen og myndighetene. Dette for å sikre flest mulig arbeidsplasser og ei rettferdig fordeling.

Utdanningssamfunnet

Utdanning har tre hovedmålsettinger for SV: Den skal formidle og fornye samfunnets grunnleggende verdier og holdninger, gi kunnskap om og innsikt i fakta og sammenhenger og utvikle handlingskompetanse for yrkesliv og aktiv deltakelse i kulturliv og politikk.

Utdanningspolitikken må bygge videre på prinsippene om offentlig ansvar, lik rett til utdanning og et breit kunnskaps- og læringssyn. Det må være mulig også for elever som ikke føler seg motivert til teoretisk skolegang å få ei utdanning i det videregående skolesystemet. Dette krever en nær sammenheng mellom teori og praksis og tverrfaglighet i undervisningen. Det vil være nødvendig å innføre vurderingsordninger som legger mindre vekt på rangering og konkurranse, men mer vekt på veiledning og læring. SV går mot den kristne formålsparagrafen i grunnskolen.

SV mener at elever og studenter gjør et samfunnsnyttig arbeid ved å tilegne seg og utvikle kunnskap. Dette kommer hele samfunnet til gode, og samfunnet må gi studentene økonomiske og arbeidsmessig gode læringsforhold. Samfunnet bør ta en større del av kostnadene ved utdanning. Ingen bør være nødt til å gå ut av videregående skole med studiegjeld. SV ønsker ei gradvis opptrapping av stipendandelen i studiefinansiering av høyere utdanning med sikte på studielønn.

Kunst

Kunst kan gi oss viktige opplevelser og ny erkjennelse. Når SV legger vekt på livskvalitet, har det ikke bare med forholdet mellom mennesker å gjøre. I dag er det altfor få som får anledning til å utvikle sine kunstneriske evner, enten det gjelder opplevelse eller skaping av kunst. Både i skoleverket og arbeidslivet er det mer "nyttige" evner som premieres, og skapertrang blir ofte dreid bort fra ulønnsom kunst til innbringende reklame- og kulturindustri.

En sosialistisk kunstpolitikk må sikre kunstens frihet, slik at kunstnere kan være både nådeløst kritiske og forvalte tradisjonelle verdier. Vi må legge det gamle skillet mellom fine og mindre fine kunstformer bak oss, samtidig som det må stilles krav til kvalitet innen hver enkelt kunstgren. Det er viktig at det profesjonelle kunstlivet får gode vilkår for vekst. Det offentlige må også bidra til å sikre god kunst som ikke lønner seg. Samtidig må vi alle få sjansen til å oppleve kunst og utvikle vår egen kunstneriske følsomhet og uttrykksevne.

Det sivile samfunn

Et samfunn kan ikke organiseres utelukkende gjennom offentlige tiltak og ved kjøp og salg i markedet. Det trengs et sivilt samfunn, arenaer for fellesskap, der mennesker kan gå sammen for å løse oppgaver av felles interesse.

Det sivile samfunnet omfatter samvirketiltak for bolig, forbruk og produksjon, yrkesforeninger, beboerforeninger, frivillige organisasjoner og mer uformelle nettverk utover den enkelte familie.

Slike nettverk er viktig for tilhørighet, identitet og psykisk helse. Slike sammenslutninger er også viktige for et levende demokrati, fordi de motvirker den avmakten som rår når folk bare opptrer isolert.

I de seinere åra er mange slike fellesskap svekka, med ensomhet og sosiale problemer som følger. Å endre denne situasjonen og skape nye enheter kan ikke løses først og gjennom offentlig politikk. Det sivile samfunnet bæres oppe av mange mennesker som tar intitativ og deltar, særlig på møteplassene i bomiljøene.

For SV er det et overordna mål å øke skattefinansieringa i stedet for økte egenandeler og behovsprøving av ytelser og tjenester. Derfor er SV i klar konflikt med høyrekreftene i det norske samfunn, enten det er næringslivet eller andre politiske partier som arbeider for økt privatisering og egenfinansiering av velferdsordninger.

Det sivile samfunnet må ikke brukes ideologisk, til å rettferdiggjøre at det offentlige fraskriver seg ansvaret for grunnleggende velferd. Et sivilt samfunn betyr ikke veldedighet. Stat og kommune kan bidra til å starte og finanisere tiltak som drives av deltakerne som lokale grendelag og nabohjelpssentraler.

Sosial trygghet

SV mener at velferdsstaten bidrar til den tryggheten som gjør ut­fol­delse og mangfold til felleseie. Det er gjennom å sikre grunnleg­gende rettigheter for alle i samfunnet man unngår at frihet og maktbruk blir de sterkes våpen mot de svake. SV mener at velferdsordninger skal omfatte alle innbyggere (være universelle) og sikre en forsvarlig levestandard. Utjamning av forskjeller må skje gjennom skattesystemet.

Viktige forutsetninger for å sikre universelle velferdsordninger i framtida er at arbeidsløsheten reduseres og at kvaliteten på tjenester og tiltak skaper den nødvendige tillit og oppslutning fra folk flest. Nedbygging av egenandeler er et annet viktig tiltak. For SV er det et mål at alle skal sikres et likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor i landet en bor.

Offentlig sektor har behov for flere arbeidsplasser i tida framover for å sikre den nødvendige kvalitet på tjenester og tiltak. Men dette bør først og fremst skje i form av en styrking av førstelinjetjenesten innenfor velferdsstaten, framfor vekst i byråkratiet.

Det offentlige bør videre investere i etablering og sikring av arbeidsplasser også innenfor privat sektor, der hvor særlige hensyn tilsier dette. Viktige satsingsområder kan være næringsvirksomhet i regi av regionale utviklingsselskaper og i kollektivtransport.

Gevinsten ved å ha sosial trygghet og mer tid for hverandre er et trygt samfunn med små forskjeller mellom folk, og med gode mulig­heter for bedre oppvekstmiljø for barn, ei likere fordeling av arbeid i familien og et so­sialt fellesskap både i jobb og nærmiljø.

Rettsstat

Statens rolle som en rettstat er grunnleggende. Staten skal bidra til å opprettholde respekten for menneskerettigheter og vedtatte lover. Rettsstatsprinsipper som likhet for loven og like muligheter til å skaffe seg juridisk hjelp må styrkes. SV ønsker å innføre lik representasjon av begge kjønn i juryordningen. Rettsvernet for enkeltmennesket må også forbedres ved lovgivning og ombudsordninger som beskytter mot forhåndsdømming og andre overgrep fra massemedier.

Seksualisert vold og overgrep mot kvinner og barn er etterhvert erkjent som et stort problem. Vår rettssystem har vist svikt i forhold til slike saker. SV vil arbeide for at rettsapparatet blir styrka slik at det blir bedre i stand til å ivareta rettssikkerheten for alle parter i slike saker.

Kvinnefrigjøring

Det gjenstår mye i kampen for kvinnefrigjøring. SVs mål er jamn fordeling av inntekt, formue, utdanning og politisk innflytelse mellom kvinner og menn.

Arbeidslivet må organiseres på en måte som bedre ivaretar kvinners behov. Kortere daglig arbeidstid - med 6-timersdagen som mål - er et viktig tiltak. Bidrag til verdiskaping fra offentlig sektor f.eks innen omsorg og kunnskapsformidling må tillegges like stor tyngde som industriell produksjon.

Kampen for likestilling og frigjøring må ses i sammenheng, og de usynliggjorte undertrykkingsstrukturene må avdekkes og motarbeides.

SV mener at kvinners kontroll over egen kropp, seksualitet og fruktbarhet er ei viktig målsetting både nasjonalt og globalt. Tilgang til prevensjon og rett til sjølbestemt abort er to sentrale virkemidler for at kvinner skal kunne utøve denne kontrollen. I Norge er disse kampsakene gjennomført, og vil også i framtida bli forsvart. Men globalt er kampen er langt fra vunnet. SV mener også at det er svært viktig å bekjempe omskjæring av kvinner, både i Norge og i resten av verden. SV vil arbeide for at kvinner i den tredje verden skal kunne føde barn i trygge og sunne omgivelser. Radikal omfordeling til beste for de fattige kvinnene i den tredje verden, sikrere tilgang til jord-, vann-, og skogsressurser er sammen med likeverdig utdanning helt nødvendig for å bekjempe fattigdomsutviklinga. Å sikre kvinners rettigheter og interesser vil også føre til bedre oppvekstvilkår for barn verden over.

Likeverd

Motviljen i det norske samfunn mot homofile er grunnlagt i fordommer basert på folks redsel for det som er ukjent og annerledes. Diskriminering av homofile er uverdig i et demokratisk samfunn. SV vil arbeide for at homofile blir akseptert og får samme rettigheter som heterofile.

Mangfold

Norge fører i dag en flyktninge- og innvandringspolitikk som er blant de strengeste i Europa. Utlendingeloven praktiseres mer restriktivt overfor mørkhudete personer, og statlige myndigheter bidrar dermed til å mistenkeliggjøre flyktninger og innvandrere. For et sosialistisk parti er det viktig å aktivt motarbeide alle rasistiske tendenser i samfunnet.

Norge har både et moralsk ansvar for og en reell mulighet til å ta i mot flere flykt­ninger og innvandrere enn det vi gjør.

Norsk flyktningepolitikk må sette solidaritet, ikke avvisning, i sentrum. Mottak av flyktninger og asylsøkere og en mer åpen innvandringspolitkk, må ses som en naturlig konsekvens av vår internasjonale solidaritet.

SV mener at en god integreringspolitikk må ta ta hensyn til innvandrernes behov. Det er bare overklassen i Norge som vil tjene på en etnisk definert underklasse som har de dårligste betalte jobbene, bor i de mest forslumma og kriminelle bystrøkene, og får dårligst helse- og utdanningstilbud. Etterkommere av flyktninger og innvandrere må få et like godt utgangspunkt for utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnet som det "norske" barn har. På lang sikt vil dette være sentralt for å forebygge 2/3-samfunnet.

Ei særlig utfordring for det norske samfunnet er forholdet til urbefolkningen. Den samiske minoriteten har i århundrer blitt politisk, økonomisk og kulturelt undertrykt. I et mangfoldig samfunn må den samiske minoriteten sikres politiske og kulturelle rettigheter og innflytelse.

Både av hensyn til den samiske befolkningen og av hensyn til mangfoldet i det norske samfunnet må samisk språk og kultur videreutvikles. Det er spesielt viktig å styrke samisk innflytelse på beslutninger som gjelder næringsgrunnlaget i samiske områder. Naturressursene må forvaltes på en økologisk forsvarlig måte.

4.5. Mål: økonomisk demokrati

Sosialister har alltid kritisert den kapitalistiske markedsøkonomien. Den sikrer ikke rettferdig fordeling; den hviler på utbytting av lønnsarbeid og utnytting av små produsenter som står svakt. Markedet sikrer ikke fellesgoder. Reelle kostnader i produksjonen regnes ikke med, men lastes over på naturen og samfunnet ellers. Markedsøkonomien sløser med ressurser i reklame og markedskamp. Markedet legger under seg nye sider av livet og gjør forhold mellom mennesker til et spørsmål og kjøp og salg. Den kapitalistiske produksjonen må vokse og forbruke mer, og dermed råker den ut i kriser. Slik er et kapitalistisk samfunn i rein form. I Norge har disse trekka vært modifisert gjennom offentlig regulering og organisering nedenfra.

Samtidig har vi hatt forsøk på en planøkononomi. Trass i særlige historiske omstendigheter gir erfaringene fra Øst-Europa to allmenne lærdommer: For mye makt samla på et sted undergraver demokratiet. Planlegging blir et våpen for en elite med kommandoøkonomi som resultat. Makten til den herskende politiske klassen hvilte på den sentrale planen, som med sine mange små forgreininger virka til å passivisere befolkningen og hindre samvirke nedenfra. Kommandoøkonomien hadde dessuten vansker med å hente inn og behandle informasjon om behov for varer, lagerhold, produksjonskapasitet m.v. Dette førte bl.a. til at mange produserte varer ikke ble etterspurt, samtidig som mange etterspurte varer ikke ble produsert. Trass i de muligheter databehandling gir, er en moderne økonomi så sammensatt at det er grenser for hvor mye informasjon ett planleggingssenter kan ta inn og hvor mange beslutninger som kan fattes uten at senteret blir overbelastet.

Heller ikke i vårt land har statlig eierskap uten videre gitt folkemakt. Hverken marked eller byråkrati gir aleine løsninga. Vi må arbeide fram mot en treleddet økonomi med offentlig virksomhet, privat virksomhet og en tredje sektor, bygd på samvirke og frivillig organisering.

Retning: Demokratisk styring og sjølforvaltning

En økonomi som tar hensyn til økologi må være bevisst styrt. Derfor må demokratiske, folkevalgte organer ha størst økonomisk makt og bestemme hvilken plass og oppgaver andre deler av økonomien skal ha. En forutsetning er at det finnes kompetente planleggingsorganer, der både økonomisk og økologisk kunnskap er representert. En annen forutsetning er at flere enn planleggere og politikere engasjerer seg i planleggingen.

De store og tunge bank- og kredittinstitusjonene skal være i offentlig eie. Utover dette er det rom for andre eierformer i samvirkeregi. Stat, fylker og kommuner kan eie og drive nøkkelbedrifter dersom disse er av spesiell samfunnsmessig interesse. Utover dette er det rom for andre eierformer som samvirke og privat eie. Det offentlige skal stå for nødvendig infrastruktur - post, telekommunikasjoner, jernbaner, energi- og kraftforsyning o.l. Områder som sosial trygghet ved alderdom, sykdom og arbeidsløshet, helse, skole og deler av kulturfeltet skal være et offentlig ansvar. Virksomheter som er "fristilt" eller privatisert kan føres tilbake til offentlig eierskap. Offentlig planlegging skal legge økonomiske rammer ved å styre penge-og valutamengde, regulere kapitalbevegelser, fastsette økologiske og sosiale krav til næringslivet, avvise former for produksjon som er økologisk uforsvarlige og stille opp direkte produksjonsmål for områder som er samfunnsmessig avgjørende. Mange behov må dekkes ved direkte offentlig fordeling. Miljøavgifter bør brukes for å bremse uønska forbruk. Men fordi disse kan slå usosialt ut, må de oppveies med tiltak som sikrer ei sosialt rettferdig fordeling.

Markeder kan dekke visse oppgaver. De gir bl.a. opplysninger om folks ønsker. Uten markedsinnslag i økonomien kan mye bli produsert unødig. Enkeltpersoner må velge forbruk etter egen smak, innenfor de grensene økologi og sosiale hensyn setter. Forbrukernes rett til å kjenne til varenes innhold, helse- og miljøkonsekvenser og levetid, er et viktig prinsipp. SV går derfor inn for omfattende ordninger for merking og tilrettelegging av vareinformasjon. Utfordringene er å regulere og begrense markedene, for å unngå konkurranse som presser fram sosialt og miljømessig skadelig vekst.

Samvirke, gjensidig hjelp og frivillig virksomhet, vil danne en tredje sektor i økonomien. I en økonomisk sektor bygd på sjølhjelp og gjensidighet kan folk delta likeverdig og aktivt. De som bruker et boligområde, en butikk eller et innkjøpslag eier og styrer det også på like fot. Samvirke bygger på en solidarisk egeninteresse.

Vi har en sterk samvirkebevegelse i vårt land. Den omfatter bøndenes og fiskernes salgs- og produksjonsorgnaisasjoner og forbrukersamvirket. Sammen har de bygd opp et forsikringsselskap. I større byer har boligkooperasjonen historisk sett stått sterkt - og store deler av boligmarkedene må igjen føres over fra privat til kooperativ produksjon og omsetning. Det er en sentral oppgave for Sosialistisk Venstreparti og SVs medlemmer å bidra aktivt til å styrke og viderutvikle samvirketiltak, også gjennom våre egne forbruksvalg. Uten en aktiv medlemsinnsats og ideologisk mobilisering vil samvirkeorganisasjonene fungere som andre markedsretta konserner.

Foretak kan også bygge på sjølforvaltning, i form av sjølstyrte samvirkebedrifter eid av de ansatte, ved stiftelser eller ved at folk lager og styrer egne jobber. I en demokratisk styrt økonomi vil slike virksomheter ha større muligheter; mens de trues med å slås ut under kapitalistisk konkurranse.

Det trengs uformelle nettverk for bytte og dugnad. Og det trengs et mangfold av sammenslutninger der folk i fellesskap driver økonomisk virksomhet for å dekke sine behov. Samvirkeorganisering kan gi sosial service i nærmiljøet. Eksperimenter med sentraler der varer, hjelp og andre tjenester byttes, må oppmuntres. Fra statens side må det blant annet finnes gunstige skatteregler, som stimulerer deltakerne til å bevare det kollektive og ikke-kommersielle preget. Samvirket hjelpes fram ved en egen rammelov og eget forskningsinstitutt.

Men denne samvirkeøkonomien kan ikke løse alle oppgaver: Noen faller utenom. Og tredje sektor må finansieres også ved å selge produkter eller ved tilskudd fra det offentlige.

Ingen økonomisk form er problemfri. En sosialistisk økonomi må leve med indre spenninger mellom sine tre deler og mellom lokal sjølforvaltning og sentralt bestemte mål. Et samfunn i Norge som utvikler seg i sosialistisk retning, vil dessuten lenge leve med større kapitalistiske bedrifter, også med avleggere av de store internasjonale selskapene.

For å bekjempe kapitalens makt trengs demokratisk styring - og folkemakt nedenfra. Arbeidstakerne må slåss for makt i arbeidet og på arbeidsmarkedet. Gjennom landsomfattende avtaleverk og lover skal fagbevegelsen og de enkelte arbeidstakere sikres utvida rettigheter og virkeliggjøre bedriftsdemokratiet. Arbeidstakere både i privat og offentlig sektor skal ha styringa over sine arbeidsvilkår innen rammer fastsatt av folkevalgte organer og skal velge egne representanter til virksomhetenes styrende organer. Lønnstakermakt over eget arbeid må gjelde også i offentlig virksomhet og samvirketiltak.

Forhandlings-og streikeretten er avgjørende for fagbevegelsens innflytelse. SV er imot bruk av tvungen lønnsnemd i tariffoppgjør og støtter krav om reell streikerett og ulike initiativ for å forsvare lover og avtaleverk. Den betydningen streikeretten har for demokrati og folkemakt som motvekt til kapitalmakt veier opp for at streikevåpenet også kan utnyttes av privilegerte smågrupper.

Når privat virksomhet er en del av den totale økonomien, vil noen stadig kunne ha større inntekter og makt enn andre. Kampen mot ulike former for overklasse og eliter - kampen for å spre makt og dele inntekt, vil derfor fortsette også under nye samfunnsforhold.

4.6. Mål: utvida politisk demokrati

For SV er det ei viktig målsetting å utvide det politiske demokratiet. Oppbygging av demokratiske valgsystemer som bygger på ytringsfrihet og respekt for menneskerettigheter fører i store deler av verden til grunnleggende politiske kon­flikter, der folkelige frigjøringsbevegelser slåss mot autoritære makthavere. Sosiale og kvinneretta tiltak må også kreves for å bygge opp under medbestemmelse og respekt for menneskeverdet.

Makten til å bestemme må ligge hos folk sjøl - direkte og gjennom valgte organer. Derfor skal både den geografiske og politiske avstanden mellom styrende og styrte være så liten som mulig. Hvilke avgjørelser som skal fattes på et overnasjonalt eller sentralt nivå må vurderes nøye.

Samtidig som man tren­ger en nasjonal og global ut­jamning er det viktig at folk i sitt eget nærmiljø har mulighet for å påvirke og utforme sine egne løsninger. Visshet om at en faktisk kan påvirke de forhold som har betydning for egen hverdag, er nødvendig for å ska­pe økt samfunnsengasjement, og dermed bekjempe avmaktsfølelse og fremmedgjøring.

SV vil bygge på, forsvare og utvide det politiske demokratiet.

Å bygge på demokratiet betyr at sosialisme tar opp i seg alle positive trekk ved det eksisterende politiske systemet og utvider og videreutvikler dette.

Å forsvare demokratiet betyr kamp mot de internasjonale kapitalkreftene som søker å rasere den styrken og de rettighetene arbeiderbevegelsen har vunnet historisk. Demokratiet trenger også et forsvar mot et ekspertvelde som kommer fordi elitegrupper ønsker det og fordi ingen overskuer og styrer alle de nye formene for teknologi.

Å bevare demokratiet betyr åpenhet om og politisk kontroll med teknologiske muligheter - fra det å manipulere med arvestoffer til å overvåke enkeltmennesker. Demokratiet må verges mot alliansen mellom kapitalmakt og styringa av informasjon og ideologi som ligger i de kommersialiserte massemedia og i kulturindustrien.

Retning: deltakerdemokrati

Demokratiet utvides når makt deles, når folks råderett over egen hverdag øker - ved større lokalt sjølstyre, desentralisering og sjølforvaltning. Gjennom innflytelse får folk et ansvar for at demokratiet fungerer, slik at skepsisen og trøttheten overfor politikk minsker. Innflytelsen kan økes ved å sørge for åpne politiske prosesser, hvor det kommer fram hvem som skal kan ha innflytelse og hvor det politiske ansvaret ligger. Dette gjelder både på nasjonalt og lokalt plan. Det gjelder særlig byråkratiets virksomhet før, under og etter poltiske beslutninger fattes.

For å hamle opp med byråkratiet i det offentlige, i private bedrifter og i organisasjoner er det nødvendig med former for brukermakt og forbrukermakt. Frittstående rådgivningskontorer, ombud eller liknende organer bør opprettes til støtte for brukere/forbrukere som sliter med å nå fram med sin sak eller få ei rettferdig behandling, i forhold til privat eller offentlig byråkrati.

Det er viktig at ungdom får en større grad av direkte innflytelse på egen hverdag. SV støtter derfor forslag om mer brukerstyring i skolen, utvida innflytelse for ungdomsrådene i kommuner og fylkeskommuner og egenstyrte aktivitetssentra for ungdom. Dette vil også kunne skape større politisk engasjement blant ungdom i framtida.

Deltakersamfunnet betyr et levende folkestyre. Det er ei utfordring for demokratiet at flere skal delta aktivt i beslutningsprosessene, gjennom valg, men også gjennom direkte innflytelse på avgjørelser av viktige saker som angår folks hverdag.

SV ønsker åpenhet og informasjon om politiske beslutninger. Åpenhet og informasjon er en forutsetning for en aktiv deltakelse og mulighet for påvirkning av politiske prosesser. Folkestyre i sosialistisk betydning bygger ikke bare på deltakelse i demokratiske valg, men også på mulighet for engasjement og innsyn i politiske prosesser og beslutninger av betydning for lokalsamfunnene. SV ønsker derfor å mobilisere til slik deltakelse.

SV går inn for at det nedsettes en grunnovskommisjon for å modernisere og demokratisere vår konstitusjon. Blant de grunnlovsreformer SV vil fremme er:

5. Veien fram

Hvordan skal vi arbeide for å komme videre i riktig retning? Hvem skal vi samarbeide med? Hva slags parti skal SV være, og hvilken rolle skal SV ha? Hvem er våre motstandere? Hvor skal forandring skje? Strategien for SVs politikk og politiske rolle skisseres i dette kapitlet.

5.1. Hvordan kan forandring skje?

Når interesse- og maktforhold omskrives fra å være politiske spørsmål til å dreie seg om "markedet", "den teknologiske utviklinga", "byråkratiet" og "administrasjonen", blir samfunnet avpolitisert. Det kan bety at folk flest ikke lenger finner mening i å engasjere seg politisk. Da svekkes demokratiet.

For å kunne endre ei ødeleggende samfunns- og miljøutvikling og organisere motstand mot den, må vi kjenne de grunnleggende drivkreftene bak den. Disse drivkreftene er ikke naturskapt, men menneskeskapt. Fordi vi ikke forstår disse kreftene, får vi inntrykk av at de er uforanderlige og evige. Vi føler oss avmektige, fremmedgjorte overfor dem. Men det er mulig å forstå det som foregår. Slik forståelse må være basert på troverdighet og kunnskap.

Kritisk samfunnsdebatt og meningsbrytning både for å avsløre, avklare og forsvare interesser og verdier er viktige redskaper. De gir grunnlag for endring. Vårt alternativ må drøftes, presenteres og kjempes fram.

Hele verden er innvevd i markedsøkonomien. For ett enkelt land innebærer det store omkostninger å bryte ut. Samfunnsendringer må derfor skje i mange land samtidig.

SV vil ha et breit internasjonalt samarbeid. Vi samarbeider med miljøpartier og sosialistiske partier i Europa. Vi støtter alle bestrebelser på internasjonal faglig solidaritet, som samarbeid mellom fagorganiserte i samme konsern i ulike land. Vi vil ha kontakt med radikale partier, kvinnebevegelser, internasjonal miljøbevegelse, radikale frigjøringsbevegelser og progressive frivillige organisasjoner i andre deler av verden. Dette arbeidet er møysommelig og fullt av spenninger. Skal det lykkes, må all sekterisme avvises.

Vi har imidlertid et spesielt ansvar for den kampen som skal foregå i Norge:

Utfordringene lar seg ikke møte av en klasse aleine . Skal forandring skje, må den kjempes gjennom av en allianse av lønnstakere både i arbeiderklassen og mellomlaga, av sjølsysselsatte og de som står utenfor arbeidslivet. Mange har umiddelbar interesse av omfordeling, andre kan gå med fordi de er tjent med forandringer på sikt og fordi de synes det er moralsk riktig og føler et medansvar. Motivene vil variere - egne berettiga økonomiske og sosiale krav, misnøye med livet i et samfunn der mannsmakten fortsatt er sterk, opprørthet over urettferdighet og innsikt i den globale økologiske situasjonen. Utfordringa er å utvikle en forståelse av sammenhengene, og at vi derfor har interesse av å støtte hverandre. Et avgjørende bidrag kan skapes ved at flertallet i befolkningen i økende grad erfarer at de store, verdensomspennende problemene er tungt tilstede også i Norge.

Endring vil ikke skje brått, men ved et bevisst valg av utviklingsretning. Vi må bruke politiske og økonomiske virkemidler som forener det røde og det grønne perspektivet lokalt, nasjonalt og globalt.

Å skape et samfunn som kan overleve betyr å forsvare og bygge på de positive historiske trekka både fra bondesamfunnet og fra det norske etterkrigssamfunnet: forholdsvis begrensa inntektsforskjeller, lite fattigdom, en sterk fagbevegelse, offentlig ansvar for velferd og en politisk kultur prega av sterke demokratiske tradisjoner og ikkevoldelig konfliktløsning.

Hva er de viktigste strategiske oppgavene?

Strategien avhenger av hvilke krefter som er på offensiven. I dag styrker kapitalkreftene seg, internasjonalt og i Norge. Det betyr på mange måter en forsvarskamp.

Det er avgjørende å forsvare velferdssstaten og en offentlig kontroll over naturrressursene. Sosialistisk politikk må begrunne disse områdene ideologisk og verdimessig. SV vil føre den kritiske samfunnsdebatten mot endringer som uthuler gjennomførte rettferdige politiske reformer.

Den nordiske velferdsstaten utgjør et helsemessig og sosialt sikkerhetsnett for befolkningen. I tillegg er den produktiv. Det er viktig å forsvare fire prinsipper:

SV må i samfunnsdebatten framheve at disse solidariske trekka ved den nordiske velferdsmodellen er grunnleggende. Markedsliberalistene og høyrekreftene må ikke få gjennomslag for endringer i motsatt retning.

Nasjonal demokratisk styring av naturressursene og folks rettigheter til å ferdes i og å høste av naturen har lang tradisjon i Norge. Naturressurser som olje, fisk og vannkraft har gitt folket en grunnrente som har virka bestemmende på levestandard, bosetningsstruktur og inntektsfordeling. Det er derfor avgjørende å kontrollere naturressursene gjennom offentlig eie og demokratisk styring.

Kampen for forandring har også ei offensiv side. Med endra styrkeforhold kan den i neste fase gå over til å forandre det rådende systemet. Tre spørsmål er avgjørende - rett til arbeid, omfordeling og demokrati.

Retten til arbeid til alle er grunnleggende i SVs politikk. Det er arbeidskraften som skaper verdiene. Arbeidsløshet er å sløse med ressurser og fører på sikt til en dekvalifisering av arbeidskraften. Det er mot SVs menneskesyn, samfunnssyn og miljøsyn at "ledige hender" ikke brukes. Samfunnet har ansvar for at ingen går ledige. Kampen mot arbeidsløsheten vil både være en defensiv kamp og en kamp som offensivt peker fram mot et sosialistisk samfunn.

Høyrekreftene har fått gjennomslag for skattelette for høytlønna og stigende aksept for økte lønnsforskjeller. SV må fortsatt føre an i kampen for lønnsutjamning og samtidig bidra til å koble røde og grønne perspektiver : Uten ei rettferdig fordeling av både goder og byrder vil ikke folk akseptere økonomiske innstramninger som er nødvendige ut i fra miljøhensyn. Og miljøpolitisk innsikt om at veksten ikke kan fortsette, gir et nytt argument for omfordeling. Samtidig: Uten et kvinneperspektiv blir striden for rettferdighet for begrensa og framtidsvisjonene ufullstendige.

SV må være en drivkraft i arbeidet for å videreutvikle demokratiet. Konkret må dette innebære offensive forslag om demokratiske reformer innenfor såvel det parlamentariske system som på områder knytta til demokratisk økonomi. Utvikling av deltaker- og brukerdemokrati på alle plan vil også være en viktig strategi som peker framover mot et sosialistisk samfunn.

Det bevisste arbeidet for forandring må også støtte seg på aktuelle utviklingstrekk i samfunnet. Svært mange i Norge har nådd et høyt nok velferdsnivå. Stadig flere spør hva et bedre liv innebærer. Stadig flere spør om hvordan vi sammen kan utvikle bedre livskvalitet - innenfor en mer rettferdig og miljøbevisst økonomi. Stadig flere skjønner at private eller sektorprega løsninger er utilstrekkelige hvis vi skal makte å løse de store sosiale, økonomiske og økologiske utfordringene i dagens verden.

Sjøl om motstanderne er sterke, er det et visst rom for å bygge opp andre, bedre måter å organisere arbeid og samliv på, også nå. Målet må være å utvikle samfunnsområder der det kapitalistiske markedet er skjøvet tilbake til fordel for økologisk balanse, utjamning og demokratisk deltakelse. Målet må også være å eksperimentere med nye former for organisering. Slike områder viser framover mot en annen samfunnsform, viser hva sosialismen kan være. Om de framskrittsvennlige og folkelige kreftene styrkes, kan det bygges opp en motmakt. De kan også utfordre overklassen i spørsmålet om hvem som skal ha det politiske og kulturelle initiativet og overtaket i samfunnet.

Kampen for et annet samfunn er også en kamp om menneskenes sinn. Et flertall må være overbevist om at forandring må og kan skje. Et flertall må ønske og tro at et bedre samfunn og et annet liv er mulig. Kulturkampen er avgjørende i et mediasamfunn der aviser og fjernsyn kontrolleres av få, sterke selskaper. Både profesjonell kunst og folkelig egenaktivitet er alternativer til passiv tilegnelse av kulturindustriens produkter.

Sosialismen nås bare om den støttes av flertallet, på demokratisk vis. Men samtidig viser erfaringer at de som mister sine privilegier ofte yter motstand. En metode er kapitalflukt og trusler om å legge ned arbeidsplasser. I noen land har vi sett kaos skapt med overlegg og voldsbruk. Sosialister må møte slik sabotasje med å spre bevissthet om denne faren, ved god organisering og ved å bruke de nødvendige demokratiske midlene til å forsvare de skansene som er vunnet.

5.2. Hvem kan forandre verden?

Allianser

Mange mennesker deler bekymringene over tilstanden i verden, men har ikke felles oppfatning av hvilke løsninger som trengs. Oppgaven er å få folk til å enes om delmål, sjøl om de er ulike og uenige i mangt. Vi må gå sammen så langt vi er enige. Mange strømninger og grupper må delta. For å beholde styrke og oppslutning i en slik sammensatt flokk må vi bygge på vilje til samtale trass i alle forskjeller. Sosialister håper at gjennom samarbeid og dialog vil folk med et annet politisk syn enn oss etter hvert komme til å dele mer av våre perspektiver - at forandring må til, og er mulig.

Sett fra en sosialistisk synsvinkel er viktige samarbeidspartnere å finne såvel blant enkelte ledere og mange menige medlemmer og tilhengere av sosialdemokratiet som etter hvert stiller kritiske spørsmål til sitt eget partis politikk som blant nye radikale grupper. Men i enkelte saker vil sosialister også ha mye til felles med mennesker som sokner til mellompartiene, sosialt og globalt engasjerte kristne og verdikonservative miljøer. Alliansene er ikke de samme fra sak til sak.

For SV er det viktig å delta i og bygge bro mellom fagbevegelsen og sosiale bevegelser retta mot kvinnefrigjøring, fred og miljøspørsmål. Mellom vernet av arbeidsplasser og hensynet til naturen oppstår det tidvis motsetninger. Også kvinnebevegelsen og mannsdominerte deler av fagbevegelsen har stått mot hverandre. I bevegelsene finnes det forskjellige syn på politiske linjer, om hvilke krav som skal prioriteres høyest, hvilke virkemidler som kan tas i bruk og hvem som er de egentlige motstanderne. Sosialister kan bidra til å samle de ulike perspektivene og forene kvinne- og fordelingskrav med grønn politikk.

De kollektive bevegelsene

I dette hundreåret - og i siste halvdel av det forrige - har demokratiske massebevegelser spilt en helt avgjørende rolle i samfunnsutviklinga. Demokratibevegelsen i forrige århundre - og begynnelsen av dette - kjempet fram demokratiske reformer som parlamentarisme og allmenn stemmerett. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har prega dette århundret. I etterkrigstida har freds-. solidaritets- og miljøbevegelser vokst fram. Alle disse bevegelsene har hentet sine viktigste impulser fra andre land og kombinert utenomparlamentarisk aktivitet med arbeid innenfor folkevalgte forsamlinger.

Slike bevegelser uttrykker ofte en samfunnsomformende tankegang. I kraft av sitt engasjement favner de breit og blir en inspirasjon for den politiske venstresida. Men bevegelsene er ikke statiske.

LO er svekka som samfunnskraft - både p.g.a. det formelle og byråkratiske samarbeidet med Arbeiderpartiet - og p.g.a. endringer i produksjons- og samfunnsliv - ikke minst den økende arbeidsløsheten. Et alternativt og sjølstendig samarbeid mellom fagbevegelse og partier i arbeiderbevegelsen må utvikles. Fagbevegelsen må finne fram til en bedre kontakt og forståelse mellom privat og offentlig sektor og ta hensyn til samfunnsbehova. Profesjonsinteresser og fagkunnskap må utvikles sammen med helhetsinteressene. Utvidelse av de faglige rettighetene blir viktig for å motstå økt arbeidsgiverpress. Det må reises både faglige og politiske krav i tariffoppgjørene og på en slik måte at fagbevegelsen argumenterer offensivt for fellesløsninger og miljøkrav.

Fagbevegelsen kan møte dagens utfordringer og igjen komme på offensiven. SV vil gå inn for tiltak som medvirker til at lønnstakerne organiserer seg og ser at fagbevegelsen trenger en politisk og organisatorisk fornying. Det blir viktig å forsterke innsatsen og organiseringen av de lavtlønna, deltidsansatte og de arbeidsløse. SV ønsker en mer politisk, ikke partipolitisk, aktiv og solidarisk fagbevegelse der økt samfunnsengasjement forankres i arbeiderbevegelsens ideologiske grunnlag.

LO er fortsatt den største og mest innflytelsesrike delen av fagbevegelsen, men det er SVs mål at alle arbeidstakerorganisasjonene på sikt må etablere et tettest mulig organisastorisk og politisk samarbeid.

Internasjonalt samarbeid mellom fagorganiserte på tvers av landegrensene blir stadig viktigere. SV støtter krav om konsernfaglig samarbeid inkludert forhandlingsrett og streikerett, og vil at internasjonal solidaritet skal bli en del av fagbevegelsens virke på alle nivå innen organisasjonene.

Primærnæringene spiller fortsatt en viktig rolle for sysselsetting og bosetting, Usikkerhet omkring havressursene og råderetten over disse setter fiskerne og kystbefolkningen under press. Myndighetenes landbrukspolitikk med økt vekt på konkurranse og merkedsløsninger nasjonalt og internasjonalt., fører til nedleggelse av gardsbruk og økt usikkerhet spesielt for småbrukerne. SV vil aktivt støtte primærnæringene. Kystfiskarlaget og Norsk Bonde-og småbrukarlag vil være viktige alliansepartnere.

Kvinnebevegelsens krav om formell likestilling er i all hovedsak gjennomført i Norge. Men til tross for lovregler og institusjoner som likestillingsombud og likestillingsråd er det lang vei fram til reell likestilling. Likestilling er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for frigjøring. Mobilisering til kamp for kvinnekravene er derfor helt nødvendig også i tida som kommer. Vi trenger en aktiv kvinnebevegelse.

Etter murens fall er fredsbevegelsens kamp mot atomvåpen og for nedrustning like grunnleggende. I en konfliktfylt verden der atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen, offensive strategier og voldelige militære konflikter fortsatt finnes, vil det stadig være behov for en aktiv fredsbevegelse.

Miljøbevegelsen vokste seg stor og sterk på syttitallet. Fra klassisk naturvern ble oppmerksomheten mer og mer retta mot forurensings- og avfallsproblemer, grenser for økonomisk vekst og mot sammenhengen mellom globale miljø- og fattigdomsproblemer. Miljøbevegelsen har stilt såvel den enkelte som det offentlige til ansvar i kampen for bedre miljø. Dette har særlig virka mobiliserende på barn og unge. Miljøbevegelsen er viktig i den kritiske samfunnsdebatten for å skape holdninger, vilje til og fokus på behovet for endring. Det er ei utfordring for miljøbevegelsen å argumentere for ei rettferdig økonomisk fordeling nasjonalt og internasjonalt. Uten ei rettferdig fordeling av både goder og byrder vil ikke folk akseptere økonomiske innstramninger som er nødvendige ut i fra miljøhensyn. Og har vi den miljøpolitiske innsikten at veksten ikke kan fortsette, er dette et nytt argument for omfordeling.

Nye engasjerte bevegelser har vokst fram i takt med nye utfordringer. "Nei til EU" samla mange - og breit - til kamp mot norsk medlemskap i EU. Erfaringene fra EU-kampen viser at organisert folkemakt har vekt sjøl i mediasamfunnet.

Kollektive bevegelser er nødvendige ikke bare for å korrigere vante holdninger, tankesett og politikk, men også for å endre maktforholda i samfunnet. Bare den makt som ligger i et organisert og aktivt politisk engasjement hos de store folkegruppene, kan overvinne kapitalinteressene og høyrekreftene. For SV er det derfor en viktig oppgave å ta initiativ til og stimulere utenomparlamentariske bevegelser.

I framtida vil vi se nye folkelige bevegelser vokse fram, f.eks en forbrukerorganisering som ønsker å tvinge fram en mer miljøvennlig vare-og tjenesteprodusjon

SVs rolle og utvikling

SV har sine røtter i arbeiderbevegelsen, men har samtidig tatt opp i seg strømninger fra freds- solidaritets-, miljø- og kvinnebevegelsen. Innenfor disse bevegelsene må sosialisters særlige oppgave være å vise at de har en felles motstander og dypest sett har felles interesser. Sosialister må også peke på at problemene krever et omfattende brudd med vekstøkonomien, ikke bare mindre reparasjoner av det byggverket som allerede er reist.

Som demokratiske sosialister må vi legge vekt på at partiet sjøl må være demokratisk. Et parti for medlemmene, åpent for meningsbrytninger. Skal SV makte pådriver- og skaperrollen i norsk politikk må partiets medlemmer skoleres og aktiviseres i debatten om politiske veivalg. Partiets organisasjonsledd må delta aktivt i politikkutforminga. Det er nødvendig å tydeliggjøre partiets alternative politikk. Å framstille partiets politikk gjennom media blir ei stadig viktigere utfordring. Men det kan også oppstå dilemmaer mellom ei forsvarlig - og ofte tidkrevende - demokratisk saksbehandling innad i partiet og behovet for medieoppmerksomhet utad. Massemediene vil ofte gi mest rom til kontroversielle uttalelser eller utspill fra partiets ledelse om konfliktfylte saker eller prinsipper. I slike tilfelle må ikke synlighet i mediene undergrave ei demokratisk behandling i organisasjonen.

SVs prinsipielle ståsted må være å se samfunnet nedenfra, og SV må i all politikk erkjenne at naturen setter en grense for vekst. Det er SVs rolle å påvise skeiv fordeling av makt og å avsløre maktmisbruk, samtidig som vi ivaretar oppgaven med å tenke nytt.

SV skal være enn pådriver i samfunnsdebatten om de nye utfordringene. SV har et anvar for å reise det internasjonale perspektivet i norsk politikk, og samtidig være det partiet som konsekvent er mot atomvåpen og for fred og nedrustning.

En hovedsak er å holde fast på partiets overordna profil, og synliggjøre denne i den lokale og nasjonale politkken. I praktisk politikk må SV inngå allianser og kompromiss ut i fra sin politiske styrke. Men kompromisser må ikke forsvares som prinsipper. SV skal først og fremst kjennetegnes ved at vi tar ansvar overfor vårt program, partiorganisasjon og velgere,

SV søker makt, men denne makten må være et resultatet av partiets styrke. Makten må føre til at politikken går i vår retning. SV må også ha et gjennomtenkt forhold til hvordan makt forvaltes og utøves.

For SV vil det være overordna å få gjennomslag for politiske reformer som bidrar til å bevege maktforholda i samfunnet og omfordele godene. Eksempler på slike saker er deling av arbeid, sterkere offentlig styring av økonomien og en sterkere kontroll og forvaltning av naturressursene.

I det internasjonale samarbeidet med andre partier og bevegelser er deres forhold til menneskerettighetene og en demokratisk, miljøretta sosialisme et kriterium for hvilke internasjonale samarbeidspartnere vi velger.

Som moderne sosialister vil vi utvide den innsikten Karl Marx utvikla om industrikapitalismen med ny kunnskap om økologi og forskning om dagens informasjons- og kunnskapssamfunn. Vi vil også ta i bruk feministisk innsikt i og kritikk av maktstrukturene i samfunnet.

5.3. Hvem er våre motstandere?

De politiske kreftene som kjemper for et annet samfunn har motstandere. Markedsliberalismen har fått ny vind i seilene, og flernasjonale selskaper utvider sin virksomhet både til nye samfunnsområder og til nye geografiske områder.

Det globale styrkeforholdet er endra etter sammenbruddet i Øst Europa; USAs makt har økt. Også EU og land i Øst Asia har ambisjoner om å være globale maktfaktorer uten at de ønsker å utfordre eller svekke markedsliberalismens dominerende stilling. Men sammenbruddet i Øst Europa har også skapt en ny mulighet for venstresida. Den udemokratiske og mislykka politikken disse landa førte, kan ikke i dag brukes av høyrekreftene som skremmebilder av en demokratisk sosialisme.

Når motstanderne våre, politiske og økonomiske sammenslutninger og store private selskaper, er blitt flernasjonale, må også motmakt bygges opp på tvers av landegrensene. Slutten på den kalde krigen representerer ikke historias slutt og markedsliberalismens endelige seier. Nye motsetninger oppstår som et resultat av markedsliberalismen. Nye organisasjoner og allianser blir skapt nasjonalt og internasjonalt. I kampen mot Maastrichtavtalen har det for eksempel blitt skapt en rekke nye organisasjoner og samarbeidsmønstre i Europa. Men oppbyggingen av internasjonalt samarbeid er en møysommelig prosess.

Også i Norge har både flernasjonale selskaper, store kapitaleiere, ledere i mange private bedrifter, folk høyt opp i statsapparatet og folk med høye inntekter en egeninteresse i å bevare samfunnet som det er. Mange utover disse gruppene støtter opp om en borgerlig ideologi og mener at markedsøkonomi og økonomisk vekst kan fortsette som før. Dette politiske synet er først og fremst representert av Høyre og NHO, men vi finner også framtredende representanter for denne typen høyrepolitikk i flere andre partier og organisasjoner, blant annet i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Ofte har det vært slik at de tette båndene mellom toppsjiktet i næringslivet og regjeringer utgått av Arbeiderpartiet har vært sjølve drivkraften bak grunnleggende endringer i samfunnet som peker i feil retning. Sjøl om Arbeiderpartiet på samme tid kan søke støtte hos SV for deler av fordelingspolitikken, endrer ikke dette vesentlig på de negative virkningene av den dereguleringa og EU-tilpasningen som har skjedd de siste årene.

5.4. Hvor må arbeidet for forandring foregå?

De politiske menneskerettighetene og det parlamentariske demokratiet er både et mål i seg sjøl og et middel til forandring. Endringene må skje med tilslutning av flertallet i folket, slik det framkommer i stortingsvalg. Den lange demokratiske tradisjonen i norsk historie må fortsette - og utdypes. Stortinget i Norge er viktig fordi det vedtar lover, vedtar budsjetter som utgjør over halvparten av Norges totale økonomi og inngår avtaler med andre land. Folkevalgte påvirker også i stor grad hva som ansees som legitimt og moralsk forsvarlig i et samfunn. Det er dessuten utenkelig å endre samfunnet radikalt uten tilslutning fra et flertall i nasjonalforsamlingen.

Våre motstandere - storkapital og høyreorientert samfunnselite - fatter storparten av sine beslutninger utenfor folkevalgte organer. En folkelig allianse for forandring må derfor føre kampen på alle de arenaer der makt utøves; den kan ikke nøyes med å velge representanter hvert fjerde år. Det utenomparlamentariske arbeidet gir dessuten styrke til arbeidet i folkevalgte organer og bidrar til at sosialistiske folkevalgte ikke mister kontakten med livet og bevegelsene utenfor. Hovedtyngden av innsatsen må legges i det politiske og faglige arbeidet knytta til arbeid og yrke, til lokalsamfunn og bomiljø, i kulturvirksomhet, i kvinnebevegelsen og i miljøkampen.

Sosialister må arbeide for samfunnsendringer på mange plan. Innsats gjennom parti og bevegelser må følges opp i egen hverdag. Solidaritet, likestilling, omsorg og miljøbevissthet er verdier som også må forplikte oss som enkeltmennesker.

5.5. Forandre Norge! - forandre verden!

Historisk sett og i verdensmålestokk er Norge et godt land å leve i. Svært mange trekk ved dagens Norge må bevares i et framtidig sosialistisk samfunn. Det finnes tendenser nå som peker framover. Et nytt samfunn kan ikke tas "ut av lufta". Samtidig er det naivt å tro at Norge slik vi kjenner det i dag kan bevares, bare med noen mindre forbedringer. De enorme problemene i verden - fattigdom, miljøkatastrofe, økonomiske kriser og folkevandringer - vil også påvirke Norge. Derfor kan ikke tradisjonelle tenkemåter og tradisjonell vekstpolitikk fortsette.

Vi lever i en radikalt ny historisk situasjon der den sosialistiske bevegelsen trengs mer enn noensinne. SV vil bygge en frihetlig sosialisme og sammen med andre skape en bedre verden, fri fra undertrykking og mulig å bebo også for våre barnebarns barn.

I skjæringspunktet mellom de positive trekka som finnes i Norge og de globale utfordringene ligger muligheter for endring. SV arbeider for å forandre det norske samfunnet - og norsk politikk i riktig retning. SV er ikke aleine om visjonen om et sosialistisk samfunn. Mange partier og bevegelser i andre land står sammen med oss. Men vi er fortsatt ikke sterke nok. Blir vi mange er forandring mulig!