Presentasjoner

Seminar: Premiering av informanter. Tabu eller normalitet?
Bergen, 27. februar 2009

Betaling av informanter et nødvendig onde?

Tekst: Katrine Utaaker Segadal - Foto: Bjarne Øymyr

27. februar 2009 inviterte NSD og NESH til seminar med tittelen ”Premiering av informanter. Tabu eller normalitet?” Bakgrunnen for initiativet var blant annet Jon Rogstads leder i Sosiolognytt 4/07 hvor han etterlyser generelle retningslinjer for betaling av deltakere i forskning. For NESH og NSD var hovedformålet med dette seminaret å stimulere til åpenhet og diskusjon om mulige konsekvenser av en praksis med bruk av økonomiske insentiver for å stimulere til deltakelse i forskningsprosjekter. Vi ønsket også å høste erfaringer fra konkrete prosjekter hvor dette er benyttet. Hensikten var videre å kartlegge om det er behov for egne retningslinjer på området. Ulike syn var representert, og praksisen med kontantbetaling av deltakere i forskning ble omtalt som alt fra kritikkverdig og tabubelagt, til selvfølgelig og nødvendig.

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Bjørn Henrichsen, NSD

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Helene Ingierd, NESH

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Vigdis Kvalheim, NSD

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Hege Torp, Forskningsrådet

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Jon Rogstad startet debatten i Sosiologinytt

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Ragnvald Kalleberg, UiO

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Edle Ravndal, SIRIUS

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Anette Brunovskis, FAFO

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Ellen Lammers

foto: Bjarne Øymyr, NSD

Guri Tyldum, FAFO

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Elisabeth Backe-Hansen, NOVA

foto: Bjarne Øymyr, NSD
Anne-Hilde Nagel, NESH

Tendens til økning

Som personvernombud for forskning behandler NSD årlig over 2500 nye meldinger om behandling av personopplysninger i forskningsprosjekter. I den forbindelse vurderes også spørsmål om bruk av økonomiske insentiver, ved at det fremgår av spørreskjema, prosjektbeskrivelse eller informasjonsskriv at ulike former for dette skal benyttes.

Avdelingsdirektør Vigdis Kvalheim fra NSD oppsummerte NSDs inntrykk av hvor utbredt dette fenomenet er som følger: Det er en tendens til at både bruken av ulike insentiver og verdien av disse øker, men hovedbildet er fortsatt at man ikke betaler eller premierer for deltakelse i forskning. NSD mener også å registrere økende aksept for bruk av belønning blant de som utfører, finansierer og vurderer forskning. Det er vanligst å benytte økonomiske insentiver innenfor medisin og helsefag og i forskning på barn og spesielt sårbare grupper. Hun understreket også at beløpene fortsatt er relativt beskjedne der man benytter slike insentiver.

Normalitet, men fremdeles tabu?

Flere innlegg tok opp den tilsynelatende tendensen til økning i bruk av premiering av deltakere i forskningsprosjekter. Avdelingsdirektør Hege Torp i Forskningsrådet, pekte på at denne praksisen ikke er synlig i søknader om forskningsmidler og uttrykte bekymring for at dette er tabu, og dermed forsøkes holdt skjult ved at man gjemmer utgiftene i brede budsjettposter. Hun understreket at det i utgangspunktet kan søkes om støtte til å dekke alle relevante prosjektkostnader, også kostnader knyttet til betaling av deltakere i forskningsprosjekter. Torp så det som svært positivt at debatten kom opp, og mente at det er viktig med åpenhet rundt denne praksisen.

Jon Rogstad omtalte betaling av informanter som ”de norske metodebøkenes blanke felt”. For å illustrere at dette er tabu, viste han til at profilerte professorer etter hans erfaring ikke ønsker å uttale seg offentlig om sin bruk av økonomiske insentiver. De ser seg ikke tjent med å bli assosiert med denne praksisen. Dette tyder på at det til tross for økt bruk av premiering og betaling av informanter, ikke er noe man snakker åpent om innad i forskningsmiljøene. Han uttrykte bekymring for at det utvikler seg lokale praksiser som får konsekvenser for forskersamfunnet som helhet. Det kan bli et problem hvis det skapes en forventning blant potensielle forskningsdeltakere om at man skal få betaling for å delta. Dette kan true prosjekter med lav finansiering som rett og slett ikke har råd til å betale.

Videre kan det i følge Rogstad være et metodisk problem. Selv om bruk av økonomiske insentiver motiverer enkelte grupper til deltakelse, har det i praksis vist seg at kan det føre til at andre grupper avstår fra å delta fordi de oppfatter betaling som useriøst eller illegitimt. Dermed minsker ikke betaling av informanter skjevheten i utvalget, men flytter den.

Professor Ragnvald Kalleberg slo fast at det tydelig bør fremgå av publikasjoner at man har benyttet økonomiske insentiver i prosjektet, og oppfordret NESH til å legger konkrete føringer på dette. På den måten kan man oppnå større åpenhet rundt denne praksisen.

Kalleberg pekte på noen årsaker til at denne praksisen fremdeles virker å være tabubelagt. Bruk av betaling vekker sterke følelser hos folk, da det kan oppfattes som bestikkelse og korrupsjon. Ord som ”absurd” og ”forkastelig” blir brukt i debatten. Han hevdet videre at en grunn til at noen reagerer så sterkt på denne praksisen, kan være at den ikke lar seg forene med synet på forskere og informanter som aktører i det sivile samfunn som nettopp ikke skal være preget av lønnsomhetsprinsipper og forvaltningslogikk, men hvor det å delta i en offentlig debatt anses som en verdi i seg selv. Belønning eller betaling kan forstyrre en likeverdig samtale, og kan oppfattes som et utrykk for manglende respekt for informanten.

Betaling selvfølgelig og nødvendig

Noen av foredragsholderne forsvarte bruk av økonomiske insentiver for å fremme deltakelse i forskning både ut fra et forskningsetisk og metodisk perspektiv.

Forsker ved SIRUS Edle Ravndal sa følgende om bruk av betaling i et prosjekt som involverte rusmisbrukere: ”Det er selvfølgelig når man får folk inn på teppet i flere timer at man skal kompensere!” I det aktuelle prosjektet betalte man rusmisbrukere 200 kr for hver gang de stilte til intervju. Ravndal forsvarte dette i forhold til frivillighetsaspektet med at hennes erfaring tilsier at dette er en gruppe som ikke er redd for å si nei. Videre tror hun mange av deltakerne lot seg motivere av helt andre grunner enn betalingen, som at de følte seg sett, respektert og at forståelsen av at deres kunnskap og informasjon kanskje kunne få konsekvenser for politikk og praksis på området. Imidlertid la hun ikke skjul på at hun antar at en del ville falt fra om de ikke fikk betalt.

Anette Brunovskis fra Fafo, tok utgangspunkt i et prosjekt som skulle kartlegge irregulær innvandring. Forskere fra England og Østerrike som deltok i dette prosjektets referansegruppe, mente at det var uetisk å ikke betale informantene. De anså det som selvsagt at deltakerne skulle få kompensasjon for tid og informasjon. Disse forskerne anså også at det ville være nødvendig å betale for å sikre deltakelse.

Brunovskis valgte likevel å ikke benytte økonomiske insentiver fordi irregulære innvandere trolig ville ha problemer med å si nei til penger til tross for at deltakelsen kunne medføre betydelig psykisk ubehag for dem. Dette illustrerer hvordan oppfatningen av om betaling av informanter vurderes ulikt avhengig av kontekst, kultur og land.

Sårbare grupper

Flere av foredragsholderne pekte på at betaling av informanter kanskje er spesielt aktuelt i forskning på slike såkalt sårbare grupper, men at dette også reiser særlige etiske dilemma. Å tilby marginaliserte grupper betaling, kan på den ene siden virke som et utilbørlig pressmiddel og true prinsippet om frivillighet. På den andre siden kan oppleves som svært problematisk å møte mennesker i nød og bruke av deres tid uten å hjelpe.

Denne problemstillingen tydeligjorde antropologen Ellen Lammers ved å fortelle om sin forskning på unge, mannlige flyktninger i Uganda. I møte med disse mennene som levde i ekstrem fattigdom, følte hun en forpliktelse til å gi. Hun snudde problemstillingen om hvorvidt det er uetisk å betale på hodet, ved å hevde at det i noen situasjoner kan være uetisk å ikke gi.

Fafo-forsker Guri Tyldum, hevdet på sin side at de fleste informantgrupper krever maktbruk eller overtalelse for å delta i forskning. Det å stille til intervju vil for de fleste oppleves som noe ukjent, og en form for press er etter hennes oppfatning nødvendig for å sikre deltakelse. En annen positiv effekt av betaling slik hun ser det, er at den skaper større avstand mellom forsker og informant, noe som blant annet gjør det lettere å si nei til å svare på enkelte spørsmål i en intervjusituasjon.

Trues personvernet?

Kvalheim pekte på at hovedargumentet for å akseptere en økning i honorering, har vært at dette er nødvendig for å sikre tilstrekkelig rekruttering. Den samfunnsvitenskaplige metodelitteraturen forteller at betaling virker bedre enn andre motivasjonsstrategier, som for eksempel å synliggjøre samfunnsnytten og appellere til dugnadsånden. I forhold til personvernet blir utfordringen å sannsynliggjøre at bruken av økonomiske insentiver ikke påvirker deltakernes autonomi på en måte som hindrer dem å bruke sine lovfestede rettigheter, for eksempel til å trekke seg fra undersøkelsen.

Sekretariatsleder i NESH Helene Ingierd viste til at selv om de forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi ikke sier noe direkte om bruk av økonomiske insentiver, slås det likevel fast i disse at ”deltakerne må gis reelle muligheter til å reservere seg fra å delta i forskningen uten utilbørlig press eller ulemper for dem selv.” Dette hensynet må legges til grunn når man skal vurdere hva som er passende bruk av betaling eller premiering i hvert enkelt tilfelle.

Forsker Elisabeth Backe-Hansen ved NOVA skisserte to aktuelle løsninger for å unngå at økonomiske insentiver truer frivilligheten: Enten å gi en symbolsk sum, eller å gi en påskjønnelse i ettertid uten å opplyse om det på forhånd.

Kvalheim oppsummerte NSDs holdning til bruk av betaling og premiering av deltakere i forskning slik: ”Vi mangler empirisk kunnskap om praksis, men basert på det vi vet, er det ikke grunnlag for å si at bruken av insentiver truer enkeltindividets personvern.”

Behov for empirisk kunnskap

Leder i NESH Anne-Hilde Nagel pekte avslutningsvis på at det synes å være bred enighet om at vi trenger mer empirisk kunnskap om praksisen med premiering og betaling av informanter i forskning og konsekvenser av denne. Hovedlinjene i de studiene som finnes var i følge Backe-Hansen nettopp at man har for lite forskning på området, og at man mangler en felles policy. Kalleberg mente at man må få bedre oversikt over omfang og typer økonomiske insentiver, før man eventuelt lager nye generelle retningslinjer.